I september i år ble forskere ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens felt for alvorlige brudd på forskningsetikk. 

Nå er de igjen klaget inn for redelighetsutvalget ved Oslo universitetssykehus av Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). PKI er bekymret for om forskerne opprettet et internt kvalitetsregister basert på journaldata fra alle pasienter for å omgå reglene for innhenting av samtykke og taushetsplikten overfor pasientene.

Forskerne har avvist overfor forskning.no at de har hatt som intensjon å omgå helseforskningsloven eller forskningsetiske normer. De sier dette var kvalitetssikring, ikke forskning.

– Dette er nok sikkert et felt som skriker etter kunnskap, sier Berge Solberg.

Han er professor i medisinsk etikk ved NTNU og var nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) i åtte år.

Solberg satt i komiteen da den behandlet forskernes ønske om fritak fra å innhente samtykke for å forske på pasientene sine i 2020 – et fritak de ikke fikk. Komiteen mente at «hensynet til den enkeltes integritet og selvbestemmelse vurderes som så betydningsfull for denne pasientgruppen at det ikke kan gis fritak fra kravet om samtykke.» 

Solberg ønsker ikke å forskuttere resultatet av de prosessene som foregår i redelighetsutvalget og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). 

Men han sier dette er en sak som skiller seg ut.

Skepsis mot forskningen

At forskere ønsker å gjøre en studie uten å skaffe samtykke fordi de er redde for at folk ikke stiller opp, er ikke nødvendigvis så uvanlig, forteller Solberg.

Men oftest handler dette om at forskerne er bekymret for om folk synes det er for plundrete og styrete å delta, selv om de egentlig er positive til forskningen.

Saken med Rikshospitalets forskning på transpersoner er litt annerledes, mener han.

– I studier som denne er det heller snakk om en slags politisk skepsis mot forskningen og forskerne. Fremstiller de oss på riktig måte og er de opptatt av de riktige tingene, sier Solberg.

Steile fronter

– Det er en spesiell sak fordi det er sjelden at det er sånn kontrovers mellom forskere og forskningsmiljø. At det er uttalt mistillit fra dem som blir forsket på opp mot forskningsmiljøet, det er spesielt, sier Solberg.

Lignende eksempler kan finnes i forskning på for eksempel kronisk utmattelsessyndrom, ME, mener han.

I fjor arrangerte pasientorganisasjonen Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) og Rikshospitalet en konferanse om transhelse i Oslo.

Akershus Rød Ungdom arrangerte en demonstrasjon mot konferansen, med representanter for Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens til stede. «Nylig ble forskere på transhelse møtt med hatanklager i Oslo», skrev Aftenposten i sin omtale av saken.

Både fagfolk og pasientorganisasjoner er uenige om hva som er den beste behandlingen for personer med kjønnsinkongruens, særlig barn og unge. 

Noen vil stramme inn, andre vil liberalisere. 

Relasjonen til deltakerne

For at forskning skal være nyttig, trenger forskerne at mange nok stiller opp, slik at forskningsdataene blir gode nok.

– I denne saken har du en gruppe som kanskje ikke hadde ønsket å stille opp i studien. Ved å spørre, så kunne man fått dårlige forskningsdata. Nå er det komplette data de har. Det ville de ikke klart på noen annen måte, sier Solberg.

På en måte kan man hevde at dette er gunstig for kunnskapen og dermed også gunstig for gruppen, påpeker han.

– Forskningen her er sikkert av fremste kvalitet, vi trenger ikke betvile dataene. Det er relasjonen til deltakerne som står på spill, sier etikkprofessoren.

Kjenner seg ikke igjen

Anine Hartmann i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) sier de ikke kjenner seg igjen i Solbergs beskrivelse av at pasientgruppen har en politisk skepsis til forskningen.

– Vi ønsker mer forskning og kunnskap velkommen og opplever at det aller meste av forskningen som utføres på behandling av transpersoner og kjønnsinkongruens, er god og grundig. 

Hun viser til at forskere ved Rikshospitalet er felt for forskning på transpersoner og nå i en ny klage anklaget for å ha brutt taushetsplikten og ha forsket uten lovpålagt samtykke fra pasientene.

– Hvilken vinkling den ulovlige forskningen har, er helt underordnet, og det blir for enkelt å bortforklare det med politisk uenighet, sier Hartmann.

Allerede innsamlede data

Forskning skal være frivillig. Du skal ha mulighet til å samtykke og en viss mulighet til å mene noe om det som det forskes på eller måten det forskes på, ifølge Solberg.

Det omfattende lovverket som regulerer helseforskning på mennesker, oppsto som et resultat av oppgjøret med misbruk av mennesker i medisinsk forskning etter andre verdenskrig og i etterkrigstiden. I 1975 anbefalte Verdens legeforening at uavhengige forskningsetiske komiteer burde vurdere all medisinsk forskning på mennesker.

– I denne saken snakker vi tross alt ikke om inngrep på mennesker. Det er snakk om allerede innsamlede data og informasjon i journaler, sier Solberg.

– Men vi vet nå fra mange tiår med denne typen forskning at det kan oppleves som integritetsbrudd å bruke data om folk uten samtykke, selv om man fysisk ikke utsetter deltakerne for noe som helst. Det kan gi en følelse av å bli brukt eller misbrukt, eller ikke anerkjent ved å bli spurt.

Del av et mønster

Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) opplever at det etter hvert er flere eksempler på at forskere innen feltet ikke har alt på stell.

I 2022 skrev magasinet Sykepleien og NRK at transpersoner følte seg presset til å svare på intime spørsmål i et spørreskjema knyttet til et forskningsprosjekt på Rikshospitalet. Sykehuset uttalte til NRK at de hadde hatt fokus på å gi tilstrekkelig informasjon for å unngå opplevelse av press.

– Vi føler vi ser historien gjenta seg, sier James Dickson, styreleder i PKI.

– Hvis det bare var det ene prosjektet, som er felt av redelighetsutvalget, så var det en ting. Men dette må ses i sammenheng med mange andre ting som ikke skjer på en ryddig måte.

En rapport fra 2023, bestilt av Bufdir, fant at transpersoner hadde mange negative erfaringer med helsevesenet og helsepersonell og at de dermed mistet tillit til helsetilbudet.

For PKI har fellelsen i redelighetsutvalget ikke akkurat bedret dette forholdet.

– Det svekker tilliten til Nasjonalt behandlingssenter for kjønnsinkongruens totalt, sa James Dickson til forskning.no da den saken ble kjent.

Snakke sammen

En annen rapport fra 2023, fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM), fant at mangelfull kunnskap på feltet kan gå ut over pasientsikkerheten.

Så hva gjør man hvis forskingen trenger komplette data og man er bekymret for at de som det skal forskes på, ikke ønsker å stille?

Det er ingen enkel måte å løse dette dilemmaet på, ifølge Solberg.

– Det eneste svaret vi har, er tillitsskapende tiltak. Medvirkning, dialog, snakke med mennesker om hva som skal til. Pasientgruppen må med i forskningen. Her er man jo i samme båt, man må forske sammen for å komme i mål, sier etikkprofessoren.

Forskerne må sikre frivillighet. Ingen skal føle at de har blitt brukt uten mulighet til å opponere.

– Det er lett å si dette når man ser det utenfra, påpeker han.

– Vi vet ikke hva som har blitt forsøkt i denne saken. Men sånn allment, så er dette veien man må gå. Sånne ting slår tilbake når man ikke har gått den veien.

LES OGSÅ

Oslo universitets­sykehus felt for ulovlig forskning på transpersoner

Forskere felt for forskning – nå er de klaget inn igjen

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev