Derfor bytter barn dialekt, mens voksne ikke gjør det
SPØR EN FORSKER: – Jeg fikk høre at skarre-r-en min var stygg og at foreldrene mine pratet stygt, forteller språkforsker Kirsti Lunde.
Kirsti Lundet byttet dialekt da hun var ti år. I dag forsker hun på dialekter, ungdom og skriving ved Høgskulen på Vestlandet.(Foto: Tora Myklebust Optun)
Er du seks år, vil du sannsynligvis etter kort tid snakke den lokale dialekta. Er du 30 år, vil du beholde dialekta du vokste opp med.
Men dette gjelder ikke alle barn og voksne.
Når bytter vi dialekt - og hvorfor?
Vi har spurt tre forskere. To av dem byttet dialekt som barn, den tredje snakker «en blanding av alt mulig».
Norge er annerledes enn andre land
I mange andre land, som Tyskland og Frankrike, er det vanlig at folk har to talemål. De snakker et standard talemål i offentlige sammenhenger, som skole og jobb. Så bruker de den lokale dialekta hjemme og privat.
I Norge er det annerledes. Her bruker folk dialekta si i alle situasjoner.
Det ble slik på 1970-tallet, da det forskere kaller dialektbølgen kom. I en tid med mange frigjøringsprosjekter ble alle dialekter erklært likeverdige, ifølge Randi Neteland. Hun er professor i språkvitenskap ved Høgskulen i Volda.
Vi forventer at voksne holder på dialekta si, uansett hvor de flytter og hvor lenge de bor der. Du kan bli lokalpatriot og bytte fotballlag, men ikke dialekt.
– Du er sosialt sett langt ute hvis du flytter fra Narvik til Volda og begynner å snakke voldadialekt, sier Neteland.
Men det gjelder ikke barn.
Randi Neteland er fra Narvik, men har flyttet mye rundt. Det har påvirket språket hennes. Nå forsker hun på språk på Høgskulen i Volda.(Foto: Steinarr Sommerset)
Hjerner for språk
Barns hjerner er mer plastiske, altså mer formbare og tilpasningsdyktige.
– Det gjør det lettere for barn å bytte dialekt, sier Kirsti Lunde. Hun er språkforsker ved Høgskulen på Vestlandet.
Som barn flyttet hun fra Stavanger til Skjåk på Innlandet.
Da hun begynte på skolen i Lom, begynte hun gradvis å endre dialekta.
– Fram til jeg var rundt ti år, snakket jeg stavangerdialekt hjemme og
lomværdialekt ute. Til slutt ble skiftene vanskeligere. Da sa faren min at det
var greit at jeg snakket lomvær hjemme, sier Lunde.
Venner blir viktigst
Annonse
På ferie i Stavanger snakket Kirsti Lunde stavangerdialekt.
– Hvis jeg skal analysere meg selv i ettertid,
handler det nok om hva som hadde verdi hvor. Lomværing hadde høyest status
blant venner, mens stavangerdialekta telte mest hjemme, sier Lunde.
Venner er en viktig årsak til at barn bytter dialekt. På et tidspunkt i livet blir vi mer opptatt av dem enn foreldrene våre.
– Hvis du flytter til et nytt sted når du er seks
eller åtte år, så har du ikke lyst til å skille deg ut. Å skifte dialekt kan
være en rask vei inn i gjengen, sier Randi Neteland.
Det behøver ikke være bevisst, men et ønske om å høre til. Alle vil ha den samme sekken, de samme
klærne og snakke mest mulig likt de andre.
Men ikke alle barn bytter dialekt når de flytter.
Noen beholder dialekta
Forskningen viser at det er stor individuell variasjon.
– Det er ut som noen barn er sterkere påvirket av foreldrenes talemål, eller kanskje de får venner
uansett dialekt, sier Neteland.
Ungdom som flytter, skifter ikke like ofte dialekt.
– Etter puberteten setter hjernen seg. Det blir vanskeligere å lære seg nye språk, enten det er engelsk, arabisk eller en norsk dialekt, sier Kirsti Lunde.
Ungdom oppfatter også de sosiale normene om å holde på dialekta. Eller kanskje de ønsker å vise tilhørighet til det forrige hjemstedet, ifølge Neteland.
Annonse
Det har det mye å si hvilken dialekt barn og ungdom har med seg i bagasjen.
Oslomål oppfattes nøytralt
– Kommer du fra Nord-Norge eller Bergen, er det større sjanse for at du som barn skifter til den lokale dialekta der du flytter. Men snakker du østnorsk, er det mer sannsynlig at du bare fortsetter med det, sier Neteland.
Oslomålet har prestisje og er kjent for barn i hele landet. Dessuten oppfatter vi oslomålet som nøytralt, ifølge Kirsti Lunde.
– Det kan du snakke til hvem som helst, hvor som helst. Da behøver du
ikke bytte dialekt, sier hun.
Hvis dialekta di er fjern fra oslomålet, framstår den som
veldig ekte. Det kan være en grunn til at noen barn ikke bytter dialekt når de flytter.
– Ekthet har stor verdi i Norge. Du kan beholde
dialekta og bli oppfattet som noe eget, ekte og kult, sier Lunde.
Vi oppfatter oslomål som nøytralt, men lomværing som ekte, ifølge språkforskere.(Foto: JP Fagerback / Zairon / CC BY-SA 3.0)
Vi forstår viss vi vil
Dessuten kan frykt for å ikke mestre en ny dialekt, hindre
noen i å prøve.
– For å lære må du prøve og feile, men da høres du
ikke ekte ut. Du får høre at du knoter, og det er ikke positivt. Det kan være
lettere å beholde egen dialekt, sier Lunde.
Hun mener forståelighet ikke er en faktor som får barn til å
bytte talemål.
– Når noen sier til deg at de ikke forstår deg,
ligger det en verdivurdering bak. Barn kan lære seg hva som helst av
dialektbruk. Også voksne kan forstå viss de vil.
Annonse
I Norge er det du som lytter som skal legge inn en
ekstra innsats, slik at den andre kan snakke sitt ekte seg. I land med standard
talemål er det omvendt: Der skal du tilpasse deg tilhøreren.
Noen dialekter blir diskriminert
Dialektbølgen som skylte over Norge, kom sist til dialektene nær Oslo.
– Noen dialekter blir diskriminert i Norge. De som
er nær Oslo, blir ofte kalt stygge, som Fredrikstad-dialekta. Hvis barn opplever
at dialekta deres blir latterliggjort, kan det motivere dem til å skifte
dialekt, sier Kirsti Lunde.
Hun opplevde det
selv.
– Jeg fikk masse pes for stavangerdialekta i Lom.
Jeg fikk høre at skarre-r-en min var stygg og at foreldrene mine pratet stygt,
sier Lunde.
Selv om voksne sjelden bytter dialekt, blir språket vårt påvirket av bosted.
Noen dialekter blir
vurdert som bedre enn andre, mens andre blir kalt brede, uforståelige eller artige.
– Vi kan like det eller ikke, men vi må forholde oss
til disse holdningene for å ha en karriere eller et yrke. En politiker vil bli tatt
seriøst, en lege vil at pasienten skal forstå at han er kunnskapsrik, og en
butikkansatt vil at kundene skal ha lyst til å handle. Derfor tilpasser vi
språket vårt til en viss grad, sier Randi Neteland.
– Vi snakker det som passer seg og lønner seg. Vi tenker ikke nødvendigvis på det så tydelig, men vi tar sosiale hint og vurderer hvordan kommunikasjonen vår treffer. Så velger vi ut fra det, sier Kirsti Lunde.
Ender opp midt i mellom
Ved å holde på dialekta viser vi tilhørighet til stedet vi vokste opp. Men dialekta kan også vise at vi tilhører andre steder eller sosiale grupper.
Annonse
– Jeg har for eksempel spor av bergensk i språket mitt etter alle de årene jeg bodde der. Nå snakker jeg nok en blanding av alt mulig, sier Neteland.
Hun vokste opp i Narvik, flyttet mye rundt i landet til hun endte opp i Volda.
Neteland tror de fleste voksne som
flytter, ender opp med et talemål midt imellom og som varierer etter hvem vi snakker med. Det skjer uten at vi merker det selv.
Det stemmer med språkforskningen som viser at språklig tilpasning er det normale.
Men det kræsjer med et norsk ideal.
Én dialekt hele livet
Elever i Norge har lovfestet rett til å bruke sin dialekt på skolen. Vi kan bruke dialekt i det offentlige rom. Men bak all toleransen, finnes idealet om at vi har én dialekt som du skal holde fast ved hele livet.
– Mange ser på språket som en grunntone i seg, sier Rikke van Ommeren. Hun forsker på språk ved NTNU.
Å bevege seg bort fra dialekta blir derfor problematisk. Du kan få høre at du snakker uekte eller tilgjort eller at du knoter.
For noen år
siden gjorde van Ommeren en studie på 13 voksne som gjør noe mange oppfatter som uvanlig.
Mange av språkvalgene vi tar, er knyttet til identitet, ifølge Rikke van Ommeren. Hun er språkforsker ved NTNU.(Foto: NTNU)
De bruker to eller flere dialekter. På
fagspråket kalles det bidialektisme.
– Det blir sett på som spesielt i Norge, men er normalt i land som har standard talemål, sier van Ommeren.
Holder det hemmelig
Mange av dem vokste opp med ett talemål i familien og et annet i omgivelsene. Og skolestarten ble viktig for flere.
– Press fra de jevnaldrende gjør at barn kan velge å innordne seg språklig og gli inn i omgivelsene, sier van Ommeren.
Det gjorde også de i hennes studie, men de sluttet ikke å bruke sin første dialekt. Og de har fortsatt å snakke to dialekter gjennom livet.
– Det handler ofte mer om tilhørighet til en
familie enn til et bestemt sted. De kan snakke den ene dialekta med mor og bestemor, men bruker den
andre dialekta med andre, sier van Ommeren.
Hun brukte selv to dialekter da hun vokste opp. Moren var
fra Oppdal, faren snakket østnorsk.
– Da jeg var fem år, flyttet vi til Oppdal og jeg
gikk over til oppdalsdialekt. I en kort periode fortsatte jeg å snakke
østlending, forteller hun.
Det stoppet etter hvert. Hun fikk negative reaksjoner fra
venner på vekslingen mellom dialekter og tvang seg selv til å slutte
Også de som bruker to dialekter, får sterke reaksjoner.
– Folk blir paffe, synes det er rart eller
morsomt. Det får mye oppmerksomhet. Derfor velger noen å skjule at de
bruker to dialekter, sier van Ommeren.
