Vår alpine villrein er en truet art som lever i 24 oppstykkede områder. Nå er alle områdene for villrein vurdert.
Dommen er dyster: Kode rød i halvparten av områdene.
For å ta vare på viktige ikoniske arter, som villaks, har forskere utviklet en kvalitetsnorm.
For alle lakseelver i Norge finnes det for eksempel miljøindekser med et trafikklyssystem som virker etter gitte kriterier.
– Slik kom ideen om å få til noe tilsvarende for villrein. Arbeidet startet allerede i 2016. Og i fjor ble kvalitetsnormen for villrein og evaluering av alle 24 villreinområder publisert som en internasjonal fagartikkel.
Det forteller professor i biologi, ved Universitetet i Oslo, Atle Mysterud. Han er en av forskerne som har jobbet med kvalitetsnormen.
Dyra blir lettere, men ingen vet hvorfor
Mysterud peker på at det er utfordringer med trafikklysmetoden: Å kategorisere og angi terskelverdier for hva som er en god, middels og dårlig tilstand er faglig veldig utfordrende, forklarer han.
– En utfordring er måten vi tallfester menneskelige inngrep og forstyrrelser på. Vi brukte metoden som var tilgjengelig i 2017, en indeks som identifiserer fokusområder med konflikt mellom mennesker og villrein, sier Mysterud.
Vi trenger metoder og modeller som kan forutsi størrelsen på effekten av naturinngrep bedre, og forbedrete metoder er nå tilgjengelig, utdyper han.
– Naturindekser skal si noe om tilstanden til natur, men det er omdiskutert hvordan det skal gjøres. Dette er et internasjonalt problem og en spennende faglig utfordring, sier Mysterud.
Et annet problem er mangel på forskning for å forklare den negative utviklingen:
– Vekten til dyra går ned i en del av områdene. Vi har ingen tilfredsstillende analyser som kan forklare sikkert hvorfor. Vi kan anta at det har med klima eller turisme å gjøre, men vi vet ikke om jaktseleksjon eller andre forstyrrelser også påvirker, sier han.
Men selv om metodikken har mangler, fanger den likevel opp at tilstanden er kritisk.
Fra rød til gul innen 2030?
Politikerne har vedtatt at alle de nasjonale villreinområdene skal opp på gult nivå innen 2030.
Det er foreslått en rekke tiltak: å stenge turisthytter, legge om stier og å flytte parkeringsplassen Spranget i Rondane.
– Det skaper konflikter. Noen av tiltakene vet vi heller ikke effekten av. Forhåpentligvis vil de være med å dra i positiv retning. Når det gjennomføres såpass inngripende tiltak, må vi faktisk se på om tiltakene fungerer, sier han.
I et større forskningsprosjekt skal forskere nå evaluere tiltakene.
Politikere vedtok tiltaksplanene etter en stortingsmelding i 2024. Stortingsmeldingen er igjen basert på kvalitetsnormen og gjennomgangen av tilstanden i villreinens leveområder.
Her er noen av årsakene til at tilstanden til villreinen er så dårlig.
Fire store områder har blitt til 24 små – og det fortsetter
Historisk har vi hatt fire større sammenhengende villreinområder i Norge. Disse antar fagfolk at har hatt stor utveksling av dyr innad. I dag har vi 24 definerte villreinområder.
– Den ekstra oppdelingen skyldes menneskelig påvirkning. Det er snakk om barrierer som veier og turstier. Den oppstykkingen fortsetter. Det blir sagt at vi har satt reinen på bås, sier Mysterud.
Han forklarer at det er store forskjeller mellom områdene. Det er 10 nasjonale områder og 14 mindre.
– I de største områdene er det ofte dårlig kondisjon på dyra som gir rød tilstand. Det vil si lav kroppsvekt. I de mindre områdene er problemet et betydelig tap av genetisk variasjon. Hva det kan føre til på sikt er uklart, men det er neppe positivt, sier Mysterud.
Med bare ti dyr er innavl et problem
– Det er ikke et mål å ha flest mulig villrein, for da overbeiter de lavforekomstene sine, sier Mysterud.
Normen har allerede et mål på genetisk variasjon, men de første analysene viser at vi bør ha mer sensitive mål for å unngå innavl ved for lav bestandsstørrelse, forklarer han.
I noen av villreinens områder er antall voksne i reproduktiv alder nede i ti individer.
– Den nedre grensen for bestandsstørrelse bør settes av det genetiske, men den øvre grensen handler om hvor mye lav det er, sier Mysterud.
Kvalitetsnormen ble vedtatt på et tidspunkt da det var andre genetiske metoder som ble brukt. I dag er metodene bedre. Dette gjorde at forskerne underveis la om metodikken for å måle genetisk variasjon.
– Vi mener også man bør måle såkalt effektiv bestandsstørrelse. Det er den delen av bestanden som deltar i reproduksjon. Dette er foreløpig ikke tatt inn i kvalitetsnormen, sier forskeren.
Derfor er stenging av turisthytter og stier et usikkert tiltak
Økt turisme, turstier og veier er en av årsakene til at villreinens områder er blitt fragmentert. Derfor er noen av tiltakene stenging av disse.
Effekten av dette på kort sikt er likevel usikker. Mye atferd hos hjortedyr er læringsbasert. Ved reetablering av hjortedyr i Nord-Amerika, tok det 50 år før dyrene lærte seg å trekke optimalt i forhold til sesongbeitene, ifølge Mysterud.
– Betyr det at områder med turisme kan utgjøre en varig barriere for villrein?
– Det kan ta tid før dyrene begynner å bevege seg i området igjen, sier han.
Det er mulig dette skyldes kulturelt overført læring, utdyper han. Dyr er ikke fysiske partikler som følger enkle regler.
– De må selv ville gå inn i området. Derfor er det også muligheter for mye interessant læring når vi gjennomfører tiltak, men da er overvåking helt sentralt, sier forskeren.
Her er en hytteby på Norefjell. Hyttene ligger i skogområdet, men det er ikke mye skog igjen. Tidligere kunne dette ha vært et område villrein kunne søkt seg til under vanskelige tider. På grunn av menneskelig tilstedeværelse vil reinen holde seg på god avstand.(Foto: Barnabas Davoti / Unsplash)
– Det som skjer er en dramatisk endring av landskapene
Det er vanskelig å måle og katelogisere menneskelig påvirkning, fastslår forskeren.
– Men det som skjer er en dramatisk endring av landskapene. Fra år 2000 til nå er det bygget veldig mange fjellhytter, og det er planer om flere. Rundt en fjellhytte vil det være en stor sone som folk benytter til friluftsliv. Den største effekten av hyttebygging er massiv bruk av arealene rundt, sier han.
Mysterud forklarer at skogområdene rundt villreinens leveområder er viktige selv om de ikke regnes som en del av reinens område. Når skogområdene blir til hyttebyer, har det noe å si.
– Skogen nedenfor høyfjellet er buffersoner for villrein i vanskelige perioder. Hvis beitet er nediset, kan reinen søke seg dit, sier Mysterud.
Problemet er at reinen unngår områder hvor mennesker ferdes. På DNT-hytta Snøheimen har besøkende lenge måtte ta buss inn.
– Folk som går i terrenget, er en større belastning for villrein enn at det av og til kjører en buss. Det er likevel omdiskutert om det hjelper, fordi det fører til mange overnattingsdøgn langt inne i villreinområdet, sier han.
Snøhetta Viewpoint på Hjerkinn er en turistattraksjon i seg selv. Fra dette utkikkspunktet kan besøkende se både rein og moskus.(Foto: Laura Cleffmann / Unsplash)
Det er rein over alt – hvorfor må akkurat Norge stenge turisthyttene?
90 prosent av den alpine villreinen i Europa bor i Norge.
I Sverige er det bare tamrein. I Finland dominerer tamrein, men med en økende bestand av vill skogsrein. Skogsreinen i Finland er temmelig forskjellig fra vår alpine villrein.
– Vi har den største bestanden av alpin villrein. Derfor har vi et ekstra ansvar, sier Mysterud.
I tillegg har den norske bestanden hatt en sterk nedgang på grunn av skrantesyken. Den største direkte årsaken til nedgangen er at bestanden i Nordfjella og nesten halve bestanden på Hardangervidda ble skutt ned.
– Det er en stor del av den norske villreinbestanden og en hovedårsak til at villrein kom på Rødlista, sier Mysterud.
Inngrepene ble gjort for å ta vare på villreinen på sikt. Hvis sykdommen får spre seg og bli vanlig, kan vi få store områder som er uegnet for villrein i lang tid, forklarer han.
Elefanten på vidda: Noen ville reinsdyr er forvillede tamrein
En av utfordringene er at ikke alle villrein i Norge har samme opprinnelse. I likhet med rømt oppdrettslaks har forvillet tamrein genetiske spor av å ha levd med mennesker. De er for eksempel ikke like sky.
– Det er elefanten i rommet, sier Mysterud.
Det er en mangel i normen for hva fagfolk skal godta som grad av innblanding fra tamrein. Forvillet tamrein dominerer i mange av de små villreinområdene.
– De oppfører seg annerledes enn opprinnelig villrein. Andre steder er det blandet inn mye tamreingener. Dette er en vanskelig problemstilling å forvalte, sier forskeren.
Forvaltningen av dette blir mer sammensatt fordi den internasjonale rødlisten ikke regner områdene i Langfjella som villrein. Den norske rødlisten tar dem med.
Derfor må vi jakte på en truet art
– Nyere genetiske analyser støtter etter min mening den norske vurderingen, sier Mysterud.
– Tamrein og villrein er samme art, og noe, mener at en blanding gir økt genetisk mangfold. Men tamrein er ikke domestisert fra norsk villrein, og et prinsipp i bevaringsbiologi er å ta vare på lokale tilpasninger, sier Mysterud.
Domestisert betyr en genetisk tilpasning til å leve med mennesker.
Derfor er sammenblanding problematisk om vi skal ta vare på den opprinnelige villreinen, legger han til.
Selv om villreinbestanden går ned og tilstanden har fått kode rød, er det nødvendig med jakt:
– Det har vært episoder med overbeite på Snøhetta på 1960-tallet og Hardangervidda på 1980-tallet. Da brukte laven tiår på å komme tilbake til det samme nivået. Det er et skrekkscenario som vi vil unngå, sier Mysterud.
Fra kode rød til gul
Selv om politikerne har et mål om at alle områdene for villrein skal opp på gult nivå til 2030 og grønt nivå til 2100, er det en lang vei å gå, mener forskeren.
Da undersøkelsene ble gjort, var det bare ett område som fikk kode grønn. Det var et område med forvillet tamrein. Av de 24 områdene fikk halvparten kode rød. Resten var regnet som medium, altså gul.
Funnene er oppsummert i et dokument som er vitenskapelig publisert.
– Det er en viktig fagkontroll av kvalitet at dette er publisert vitenskapelig, sier Mysterud.
Så vil tiden vise om tiltakene er nok til å bedre situasjonen, eller i hvert fall starten på en utvikling i en annen retning.
