Hva gjør du når du flytter til et annet land? 

Kvitter du deg med alle klærne i kofferten og kjøper nye som er maken til det folk går med i ditt nye land? Eller beholder du klesstilen fra hjemlandet – fordi du er mest komfortabel med den eller ikke har råd til noe annet?

Dette valget måtte norske innvandrere ta da de kom til USA på 1800-tallet.

Og folk valgte forskjellig, ut fra økonomi, ønske og yrke.

Hvor de kom fra i Norge, spilte også en stor rolle.

Sparte penger på å sy selv

De norske kvinnene var vant til å lage og sy klærne selv. Og det ser ut til at de hadde tenkt å fortsette med det i det nye landet.

– Nesten alle kvinnene tok med seg en rokk, forteller Laurann Gilbertson. 

Hun er førstekonservator på Vesterheim museum i Decorah i delstaten Iowa.

En rokk er redskapet som gjør saueull til garn. 

– En norsk kvinne tok med seg tre rokker. Den ene var til eget bruk, de to andre var til tvillingdøtrene hennes, som var tre år gamle. Det viser at hun forventet at ikke bare hun selv, men også døtrene hennes skulle drive med tekstilproduksjon, forteller Gilbertson.

Mange av de norske innvandrerne fortsatte på gamlemåten.

En nordmann skrev hjem i 1853 at en innvandrer ble oppdaget med en gang på grunn av klærne. 

Aagot Noss skriver om dette i en artikkel fra 1986, om folkedrakter i Norge på andre halvdel av 1800-tallet.

«De var alvorlige menn og kvinner i nye, hjemmelagde klær», beskrev forfatter Alexander Kielland i 1881, ifølge Noss.

Kjøpesokker eller rifle?

Utvandrerne hadde solgt det de eide og spart opp til reisen og etableringen i USA.

– Rokken gjorde at de kunne bruke penger på annet enn klær. Det ga dem en økonomisk fordel, sier Gilbertson.

I 1894 kostet en ullsokk 25 cent i butikken eller på postordre. Vesterheim museum har regnet ut at en familie på åtte ville bruke 20 dollar i året på sokker om de kjøpte dem. Hvis de heller strikket selv, kunne familien kjøpe en komfyr, en rifle eller en plog.

Noen få sauer holdt til klær for hele familien. Og sauene ble mat når det var nødvendig.

– Dessuten var ull, spinning, strikking, veving og søm en mulighet til å tjene penger. Kvinnene fikk jobb hos folk som kom før dem. Eller de byttet stoff og søm med naboer mot hjelp til gårdsdriften, sier Gilbertson.

De norske innvandrerne spant mer enn andre.

– Tyske og svenske immigranter lagde egne klær i nedgangstider, mens de norske gjorde det ellers også. Kanskje de hadde glede av å lage ting selv, sier hun. 

Overgangen var størst for bygdefolk

Bjørn Sverre Hol Haugen er kulturhistoriker og førstekonservator på Norsk Folkemuseum. 

Han mener at hvor immigrantene kom fra i Norge, avgjorde hvordan de kledde seg. 

– 1800-tallet utgjør et stort tidsspenn med mange endringer. I tillegg var det forskjeller fra område til område, sier Haugen. 

Stort sett reiste folk rett fra bygde-Norge til USA. Områder som Setesdal, Telemark, Hallingdal, Numedal og Vestlandet hadde fortsatt en levende folkedraktskikk. 

– For folk fra disse områdene var overgangen absolutt størst, sier Haugen. 

Folkeminnegransker Aagot Noss konkluderte i 1986 med at de fleste la bort folkedraktene da de kom til USA. Mange tok den av før de reiste.

200 år siden de første nordmennene dro til USA

I 2025 er det 200 år siden de første norske utvandrerne reiste til USA. Forskning.nos reportasjereise har blitt gjort mulig gjennom støtte fra Fritt ord. Forskning.no har full redaksjonell frihet.

Norske ullplagg måtte vike

Det tok en stund før bøndene i Midtvesten endret klesstilen helt. 

Noss skrev om en norsk innvandrerkvinne som fortalte at de brukte samme klær som i Norge i begynnelsen. Når de ble utslitt, kjøpte de nye klær.

– Da ville de se ut som amerikanere, sier Haugen.

De praktiske norske plaggene med lin innerst og lag på lag med ull, måtte vike. Det var nok av kulturelle årsaker.

– Normer og status kunne trumfe det praktiske, sier Haugen.

En stor forskjell var at i USA fikk kvinnene tak i billig bomullsstoff, mens det i Norge var veldig dyrt, forklarer Gilbertson. 

Omreisende selgere kom til gården og solgte bomullsstoff til kvinnene. Eller de kunne reise til nærmeste by.

Lettere for byfolk

Knut Berthelson Skeie skrev hjem i 1850 om hva utvandrere burde ta med til Amerika, ifølge Noss.

Kvinnene burde ta med «så lite klede som råd er, fordi dei ikkje kan brukast i Amerika i noko fall». For amerikanske kvinneklær var helt annerledes. Menn kunne derimot ta med sine klær, skrev Skeie. 

I de norske byene kledde folk seg ofte i europeisk-inspirerte klær. Med unntak av samene, brukte ikke folk fra Trøndelag og nordover folkedrakter. Det samme gjaldt flatbygdene på Østlandet, ifølge Haugen.

– Der var folk tettere på europeisk mote. Overgangen ble ikke like stor for dem, sier Haugen. 

– Bymoten var gangbar på begge sider av Atlanteren. Ikke nødvendigvis siste skrik, men den kunne du fortsette å bruke, sier han. 

Det gikk fort med de unge

For de unge innvandrerne som fikk arbeid når de kom fram, gikk det fort. 

De kjøpte seg ferdigsydde, amerikanske moteklær. 

– De la vekk stoffene og klærne de hadde tatt med seg fra Norge, sier Gilbertson.

– Det finnes fortellinger om at de hadde nye klær allerede første gang de viste seg i kirken, sier Haugen. 

Noss siterer også et brev fra en norsk-amerikaner som skrev hjem i 1855 og fortalte om norske kvinner som jobbet som hushjelper: 

«Første søndagen etter at dei er komne til Amerika, går dei framleis med sine gamle norske klede, andre søndagen er det ein ny kledning, og den tredje er det hatt, parasoll, silkesjal, nye klede fra topp til tå.»

Informasjon om hva som var populært og stilig, fikk kvinnene fra blader som var drevet av norske kvinner.

Moteblader for norske kvinner

Kvinden og Hjemmet var en av disse. To søstre, Ida Jensen Hansen og Mina Jensen, drev bladet, som dekket samfunnsspørsmål og politikk, men også barneoppdragelse, matlaging og altså mote. 

Moten endret seg raskere i Amerika enn i Norge. I løpet av et par sesonger ble ermene på kjolen større eller mindre. Kraven vokste eller krympet. Kvinnene sydde om eller kjøpte nytt om de hadde penger til det.

– I Norge var korsetter uvanlig der det fantes en tradisjon for folkedrakter. Der den ikke fantes, var det derimot vanlig, forteller Haugen.

Amerikanske, velstående kvinner brukte korsett. I bladet Kvinden og Hjemmet gikk diskusjonen. De mente korsett gjorde kvinner syke og slitne. Etter første verdenskrig forsvant korsettet til fordel for mer praktiske kjoler. 

Det norske kom tilbake

I 1925 var det 100-årsjubileet for norsk utvandring til USA. 

– Da gikk de fleste norsk-amerikanerne i amerikanske klær. Men nå ville de vise fram sin norskhet, forteller Gilbertson.

Busseruller og folkedrakter ble igjen populært.

I dag bruker mange norsk-amerikanere bunader, norske gensere eller T-skjorter med slagord som markører på sin kulturelle arv. 

Referanse: 

Noss, Aagot. (1986). Folkedrakter i Noreg i andre halvdel av det 19.hundreåret : frå norske folkedrakter til amerikanske klede. Utgitt av Norsk Folkemuseum.

LES OGSÅ

Hvorfor er norsk-amerikanerne så kristne?

Niels, Margit og de fem barna bodde under en stein i to år

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev