Når barn og unge blir utsatt for tvang i
psykisk helsevern, er det med mål om å beskytte og hjelpe. Ifølge norsk lov
skal bestemte typer av tvang dokumenteres og begrunnes, mens andre typer tvang ikke
omfattes av de juridiske definisjonene.
Kortvarig fastholding, korttidsvirkende legemidler, og tvangssondeernæring er eksempler på tvangstiltak som må registreres.
Trusler om tvangsinnleggelse og tvangsernæring, overtaling og press, samt manglende informasjon og forståelse, er eksempler på tiltak som kan oppleves som tvang, men ikke krever registrering.
– Problemet er at tvangstiltak som ikke omfattes av lovverket, har en tendens til å bli nedtonet og ufarliggjort. Man tenker at dette ikke er riktig tvang, men det stemmer ikke, det er bare en type tvang som har falt utenfor det loven krever skal dokumenteres, sier Olesen.
– Vi må anerkjenne at også denne typen begrensinger er tvang og kan oppleves som dypt krenkende, belastende og traumatiserende for barn og ungdom som utsettes for den, sier han.
Frivillig tvang
– Ungdom skiller ikke nødvendigvis mellom registrert og uregistrert tvang. For dem handler det om følelsen av å ikke ha kontroll, sier forsker Esben Olesen.(Foto: Marta Anna Løvberg)
Det kunstige skillet mellom registrert og uregistrert tvang er et av
hovedpoengene i den nye boken «Tvang og grenser i barne- og
ungdomspsykiatrien». Den er produsert av Nordlandsforskning og Mental Helse
Ungdom som en del av forskningsprosjektet «The complexity of coercion in child
and adolescent psychiatry».
Olesen er seniorforsker ved Nordlandsforskning,
leder for forskningsprosjektet og redaktør for boken samme med Cornelia H.
Boman Wiik og Anna Ødegaard fra Mental Helse Ungdom.
– Boken er skrevet slik at ungdommer skal
kunne lese den, men også studenter, fagfolk og pårørende vil kunne ha nytte av
det som står der, sier Olesen.
«Tvang og grenser i barne- og
ungdomspsykiatrien» undersøker hva tvang egentlig er og hvordan tvang oppleves
for de som blir utsatt.
– Vi presenterer unges egne erfaringer og stiller kritiske spørsmål ved
hvordan tvang forstås og praktiseres i barne- og ungdomspsykiatrien, sier
Olesen.
I ett av kapitlene møter vi «Mia», en 16
år gammel jente innlagt med spiseforstyrrelse. Hun er formelt frivillig
pasient, men forteller at hun ikke opplever å ha noe reelt valg. Hvis hun ikke
samarbeider, vet hun at tvangsinnleggelse kan bli neste steg.
«Det føles jo litt som tvang uansett»,
sier Mia i boken.
Olesen påpeker at slike situasjoner skaper et press på
ungdommene og er et eksempel på tvang som ikke krever registrering.
– De føler at de må være gode frivillige
pasienter for å unngå mer inngripende tiltak. Dette kan føre til en form for
indre tvang, som ikke fanges opp i statistikken, sier han.
Tvang uten vedtak
Boka viser at mange ungdommer opplever tvang i
form av press, trusler eller overtalelse, uten at det nødvendigvis finnes et
formelt tvangsvedtak.
– Ungdom skiller ikke nødvendigvis mellom registrert og uregistrert tvang.
For dem handler det om følelsen av å ikke ha kontroll, sier Olesen.
Annonse
– Det er et demokratisk problem hvis
ungdom opplever tvang uten at det anerkjennes som det, sier han.
Boka utfordrer den tradisjonelle
forståelsen av tvang som enten/eller. I stedet foreslår Olesen å se på tvang
som et spekter, der graden av opplevd frihet varierer.
– Jeg mener at helsevesenet må utvikle bedre begreper og verktøy for å
fange opp denne nyansen. Ikke minst må ungdommenes egne stemmer få større plass
i vurderingen av hva som er god behandling, sier han.
Vanskelig forskningsfelt
Å forske på tvang i barne- og ungdomspsykiatrien er langt fra enkelt. Olesen og
kollegene har riktig nok lykkes med å få adgang til åtte avdelinger hvor de har
gjennomført intervjuer, og tre avdelinger hvor de har gjennomført
observasjoner.
– Grunnen til at denne delen av prosjektet
ble gjennomført, er i stor grad at vi ble møtt med stor velvilje fra de lokale
ungdomspsykiatriske avdelingene, som har vært svært åpne og imøtekommende
overfor forskningsprosjektet, sier Olesen.
– Ut av dette har vi fått svært verdifull
data som gir et godt grunnlag for analyse. Men vi har brukt mye tid og
ressurser på å få lov til å komme inn på avdelingene, sier han.
Referanse:
Esben S. B. Olesen (red.) mfl.: Tvang og grenser i barne- og
ungdomspsykiatrien. Universitetsforlaget, 2025. (Sammendrag)
