Rotsonen rundt levende røtter er mer «livlig» enn resten av jorda. Det som skjer her er avgjørende både for plantevekst og jordhelse i landbruket.

Samspillet mellom røtter, jord og jordorganismer påvirker plantenes næringsopptak. 

Det påvirker også plantenes motstandsdyktighet og bidrar til god jordstruktur. 

Hvor mye jordpels vi ser gir oss et visuelt hint om hvor biologisk aktivt dette viktige jordlaget er. 

Det forteller forsker Reidun Pommeresche i NORSØK.

Hva er rotpels?

Rotjordpels er jord som blir sittende igjen på røttene når vi graver opp planter og rister lett, forklarer forskeren.

Tykkelsen på dette laget kan variere fra brøkdeler av en millimeter til noen få millimeter. En tykk jordpels tyder på et godt samspill mellom plante og jordliv.

Jordpelsen består av:

• Rothår, som er tynne utvekster av rotceller på røttene som øker overflaten på rota. Slik kan planten kan ta opp mer vann og næringsstoffer fra jorda.
• Klebrige sukkerstoff (eksudater) som røttene skiller ut.
• Bakterier, sopp og jordpartikler.

Rothår er viktige for å «feste» jordpelsen til rota.

Hvordan bidrar rotjordpels til næringsopptak?

Forskningen viser at jorda rundt jordpelsen er annerledes enn de andre jordlagene. 

I dette tynne laget finner vi blant annet mer vann, jordkarbon og nitrogen knyttet til mikrobiell biomasse.

Rotpelsen fungerer som et «hotspot» for vann- og næringsopptak, og mikrobiell aktivitet.

Stoffer som planten skiller ut i jorda via planterøttene er viktige energikilder for mikroorganismene i jorda. Disse stoffene driver mye av aktiviteten i jordpelsen. 

Vi kan si at plantene lokker til seg jordlevende organismer med mat, fordi dette bidrar til økt omsetning av næringsstoffer som planten kan ta opp. 

Dette bidrar til å gjøre planten bedre rusten til å stå i mot stressfaktorer, som tørke, sykdom eller skadegjørere, utdyper forskeren.

Det er mer fuktighet inne i jordpelsen enn utenfor

Rothår og stoffene som plantene skiller ut i jorda hjelper til å holde sandkorn og jordpartikler sammen. De bygger også opp jordaggregater. 

Dette er små klumper av jord som gir bedre struktur. Stoffer som både røtter og mikrober skiller ut er klebrige eller seige, og binder jord og mikroorganismer til hverandre og til røttene.

Noen av disse stoffene er også vannavstøtende. 

Ved tørke kan det gjøre at jordpelsen får en slags ytre «hinne» som endrer hvordan vann beveger seg rundt røttene og hvordan jordpartiklene klumper seg. 

Inne i jordpelsen blir det da mer fuktighet og mer jordliv enn utenfor.

Når røtter vokser og etter hvert dør, endres forholdene, og jordpelsen brytes gradvis ned noen steder og bygges opp andre steder. 

Stoffer og rotceller som løsner, blir viktige kilder til karbon for jordmikrober. 

En del av dette karbonet bruker jordlivet og skiller det ut som CO₂. Annet karbon bygges om til mer stabilt karbon som kan lagres lenge i jorda.

Plantene styrer selv hvor mye jordpels de danner

Hvor mye jordpels som dannes, styres i stor grad av planten selv. Unge planter har ofte mer og tykkere rotjordpels enn eldre. 

Jordpels er ofte tydeligere under tørre forhold og i jord med en del sand. 

Tykkelse og utbredelse av jordpels vil derfor variere med både plantens utviklingsstadium og miljøforhold. 

Det kan for eksempel være fukt, temperatur, jordtype og biologisk aktivitet, forklarer forskeren.

Sterk og tydelig jordpels sees ofte hos planter som har mange eller lange rothår og skiller ut mange stoffer via planterøttene. 

En aktiv mikrobiologi rundt røttene er også en viktig faktor. Det er også artsrelaterte forhold som gjør at noen arter «velger» å danne mer og tykkere rotjordpels enn andre. 

Disse egenskapene varierer både mellom plantearter og mellom sorter innen samme art. 

Det er derfor interessant å tenke på rotjordpels også når vi velger hvilke arter og sorter planter vi skal dyrke, mener forskeren.

Hvilke planter danner rotjordpels?

Rotjordpels ble først beskrevet på ville gras- og blomsterplanter. Nyere forskning viser at mange matvekster i tillegg til foredlede grasvekster også danner jordpels.

Et feltforsøk viste for eksempel at rug (korn i grasfamilien) hadde mest jordpels, bondebønner (belgvekst) noe mindre, og sennepskål (kålvekst) minst. 

Dette stemmer godt med feltobservasjoner i norsk jord, der raigras, rapp og svingel (gras) og korn (bygg, rug, havre) ofte har mer og tykkere jordpels enn eksempelvis kløver, oljereddik, honningurt og andre.

Andre arter innen kålfamilien og enkelte ugras danner lite jordpels. Rotjordpels er også funnet hos potet og tomat (søtvierfamilien), rabarbra og spinat, og flere urter.

Hvorfor er dette viktig for jordbruket?

Artikkelen er produsert og finansiert av NORSØK

Norsk senter for økologisk landbruk er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NORSØK:

• 

  Slik kan du sjekke at du velger mat fra dyr som har hatt det godt

• 

  Kan tang være god gjødsel?

• 

  Selvberging: Slik kan kjøkkenhagen redde oss igjen

• 

  Derfor må lyngen brennes i disse områdene

• 

  Dette kan gi mye mindre utslipp av klimagasser fra møkk: – Kjempespennende

• 

  Kumøkk gir fornybar energi og god gjødsel

Les flere saker fra NORSØK her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Dette reiser spørsmål om hvor utbredt rotjordpels er i norsk jordbruksjord, siden denne er en indikator på matjordas kvalitet. 

Hvilke arter og sorter danner en rotjordpels, og hvordan spiller det inn på plantevekst og jordhelse under varierende fukt- og tørkeforhold?

Rotjordpels er et produkt som noen planter «investerer» mer i enn andre. Disse plantene gir viktige fordeler i jordbruket. De støtter plantevekst og næringsforsyning, påvirker jordstruktur og aggregatdanning, og bidrar til bedre fordeling og opptak av vann jorda. 

– Til sammen er dette sentralt for sterke kulturplanter og god jordhelse, sier forsker Reidun Pommeresche.