Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Sara, en økonom med østafrikansk bakgrunn, er en av mange vi intervjuet i et forskningsprosjekt om å være etnisk minoritet i arbeidslivet. Hun forteller at hun ofte blir undervurdert på jobb, men det er vanskelig å vite hva det skyldes:

«Det kan være mange ulike årsaker. (…) Man kan bli undervurdert fordi man er ung og kvinne. Man kan også bli undervurdert fordi man er ung, kvinne og minoritet. Så det er viktig å skille mellom de tingene da.»

Mange av de vi snakket med baler, som Sara, med hvordan de skal tolke negative erfaringer. Men hvordan avgjør folk om det er snakk om «vanlige» ubehagelige erfaringer eller om det kan forstås som diskriminering – eller til og med rasisme?

Hvordan avgjøre om man har blitt utsatt for rasisme?

Deltagerne i vårt forskningsprosjekt forklarer at det noen ganger er veldig lett å identifisere en hendelse som diskriminering eller rasisme. Andre ganger er det vanskeligere å tolke hva som egentlig skjedde. En lang rekke studier viser at rasisme ofte opptrer på subtile og tvetydige måter, noe som skaper usikkerhet og tvil. 

Vi har vært interessert i nettopp slike tvetydige situasjoner hvor folk opplever at det skjedde noe ugreit, ubehagelig og uakseptabelt, men som de er usikre på hvordan de skal forstå. 

Hvordan går så våre informanter frem for å avgjøre om de har blitt utsatt for diskriminering eller rasisme – eller om det bare var en ubehagelig hendelse?

Det første spørsmålet de stiller seg er: Skjedde dette på grunn av min etniske bakgrunn? Eller handler det om at man er ung og uerfaren, at man er kvinne eller noe helt annet? 

Noen ganger er det ingen tvil om at opplevelsene er knyttet til ens etniske bakgrunn. For eksempel når en kunde gir komplimenter for hvor god man er i norsk, selv om man er født og oppvokst i Norge. Eller når man opplever jobbkulturen som ekskluderende fordi alt det sosiale er sentrert rundt alkohol og man selv ikke drikker. Men at en ubehagelig opplevelse er knyttet til bakgrunnen din er ikke nok til å konkludere med at man har blitt utsatt for diskriminering eller rasisme.

Det må i tillegg oppleves som viktig nok. Har det noen betydning utover at det opplevdes ubehagelig der og da? Noen ganger ser de slike hendelser som ubetydelige. Andre ganger opplever de at hendelsene potensielt kan få reelle konsekvenser for mulighetene deres – som når sjefen sier at han ikke stoler på noen han ikke har vært full med.

Det siste spørsmålet deltagerne i studien stiller seg, er om det som skjedde kan unnskyldes. Her er vi ved det klassiske spørsmålet om betydningen av intensjoner: Kan man kalle noe rasisme hvis det ikke springer ut av dårlige intensjoner? 

Dette spørsmålet ble satt på spissen i debatten som fulgte Durek Verretts «anklage» om at kongen ikke forstår rasisme. Forsvaret av kongen var sentrert rundt kongens gode hensikter og gjerninger, og impliserte dermed at intensjon er essensielt. Hos minoritetene vi intervjuet er imidlertid spørsmålet om intensjon noe som skaper stor ambivalens.

Alle disse kriteriene – betydningen av bakgrunnen, viktigheten av situasjonen og om det ble handlet med god vilje – kan være heftet med tvil og bidra til en opplevelse av tvetydighet og usikkerhet.

Rasisme som farlig tankesett

Noen av de vi intervjuet fremstiller imidlertid tolkningen av tvetydige situasjoner som et strategisk valg. Disse er opptatt av å ikke «dra rasismekortet» i tide og utide, og mener at rasisme kan være et «farlig mindset». 

Å tolke erfaringer som rasisme truer opplevelsen av kontroll, og gjør deg til offer heller enn agent i eget liv. Hvis man forventer å møte på barrierer risikerer man å miste troen på seg selv og det blir vanskelig å satse høyt. Man må heller fokusere på egne evner, innsats og prestasjoner. 

En vi intervjuet oppsummerer sin tilnærming til rasisme ved å vise til stoikerne: Det er ikke noe poeng i å bruke energi på ting man ikke har kontroll over, de negative følelsene rammer bare deg selv. 

Flere så også det å snakke om rasisme som en trussel mot relasjonene på jobb. Det skaper dårlig stemning og forsterker forskjeller man kanskje gjerne vil nedtone.

Når de vi har intervjuet beskriver rasisme som et risikabelt og farlig tankesett de forsøker å unngå, reflekterer det et behov for å håndtere risikoene forbundet med å tenke på og snakke om rasisme. 

Det er viktig å merke seg at de vi har studert er en privilegert gruppe. De har høyere utdanning, relevante jobber og har i større eller mindre grad lykkes i arbeidsmarkedet. Selv om de kan ha enkelthistorier om negative opplevelser, er deres historie om arbeidslivet i stor grad en historie om inkludering. 

Samtidig ser vi at mer tvetydige erfaringer ikke er uvanlige. Uavhengig av om de kaller det rasisme eller ikke, kan denne typen situasjoner skape stort ubehag og usikkerhet – uansett hvor stoisk man forsøker å forholde seg til det.

Det er et tankekors at det oppleves som så risikofylt å tenke på og snakke om rasisme at mange unngår det. Hva sier det om hvilket rom det er for å snakke om denne typen ubehagelige og tvetydige erfaringer som diskriminering eller som rasisme i det norske arbeidslivet?

Aktuelt fra forskersonen:

Kautokeino-opprøret: Anki Gerhardsens påstander mangler forankring

Poenget er ikke at alle skal bli vegetarianere