Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Journalister er en yrkesgruppe som har et klart mandat; vi har rett til å stille spørsmål til hvem som helst, hvor som helst, når som helst. Med det følger utrygghet, utbrenthet og egen sårbarhet.

Studieleder på journalistikk ved Kristiania, Lars Richard Bache, og jeg har undervist i krigshistorie, krigens regler, dagens konflikter og terrortrender på andreåret i bachelor i journalistikk siden 2014, da russiske styrker først gikk inn i Ukraina.

Hva vil studentene ha, og hva sitter de igjen med?

Siden 2022, da Russland gikk til fullskalakrig i Ukraina, har jeg forberedt studentene på å gjøre intervjuer med mennesker i en krig eller væpnet konflikt. Det inkluderer sikkerhetstrening, innsikt i et utvalgt konflikter som Ukraina, de okkuperte palestinske områdene, den Sentralafrikanske-republikk, og innsikt i noen av personlighetene som driver dagens kriger og konflikter.

Underveis de siste tre årene har jeg jevnlig undersøkt hva studentene selv mener de har behov for, hvordan de håndterer undervisningen, og hva de sitter igjen med etter å ha levert eksamensoppgavene. Eksamensoppgaven inkluderer nemlig en sentral del hvor studentene skal reflektere over ha de har gjort, hvordan de har valgt å gå frem underveis og hva de sitter igjen med av læringsutbytte.

Her er fem punkter som underbygges i tilbakemeldingene fra studentene. Dette er det de ber oss undervisere om i møte med det som kanskje er det aller vanskeligste:

• Vi som undervisere kan ikke stole på at studentene har lært tidligere: Å lære hva makt og maktmisbruk er, står sentralt i journalistikk, og maktkritikk bør være sentralt i all undervisning. 

Hvem som gjør hva i en krig, mangfoldet av aktører i kriger og konflikter og agendaene til de som driver konfliktene frem, er et gapende kunnskapshull når studentene starter hos oss. 

Det samme er vissheten om at kriser og konflikter blir utnyttet til private formål og fordeler – som å beholde egen makt og privilegier både før, under og etter kriser og konflikter. Studentene mangler også kunnskap om dagens ressursfordeling og privilegier med økonomisk, politisk, sosialt og geografisk utgangspunkt.

• Vi må gi dem kunnskap om minoriteter og hva som gjør folk sårbare: I økende grad er sårbarhet menneskeskapt på utallige måter. Det handler om konsentrasjon av ressurser og makt, manglende finansiering av offentlige tjenester, bistand og nødhjelp. Den sterkeste og største gruppen vil ofte ha fordeler, som minoriteter, dobbeltminoriteter og trippelminoriteter ikke har. 

Noen av dem studentene mine har intervjuet er svært privilegerte, med forutsetninger for å for eksempel overleve og vinne over fienden. Andre er sønderknuste, skeive, fattige, kronisk syke. Å oppdage disse forskjellene i krigs- og konfliktområder gir også refleksjoner rundt minoriteter og sårbarhet i vårt eget land.

• Vi må lære dem hva krig er og hvordan krig føres i dag: Krig er forbudt etter FN-pakten, med unntak av selvforsvar, samtykke om å krige eller vedtak i FNs sikkerhetsråd. 

Krig er ikke bare bomber, raketter, granater og droner. Det er også fysiske og psykologiske angrep og overgrep, cyberangrep, og angrep på selvstendighet, selvstyre og demokrati. Men når vi snakker om bomber, raketter, granater og droner, må vi også vite at vi er vitne til omfattende spredning av områder med konflikt og stadig lengre kriger. Kriger tar ikke lenger slutt. 

Om det vi ser i Gaza, Sudan, østlige Kongo og Ukraina nå er fremtidens kriger, så er det grunn til å være svært urolig. Disse krigene viser at vi forlater de mest grunnleggende regler i krig, nemlig krig som inkluderer grusomme angrep på sivile, tvungen folkeforflytning, trusler og bruk av våpen som verden har vært enige om skal være ulovlige, med mer. 

For å vite hvordan alle grenser brytes, må vi også lære studentene våre internasjonal humanitær rett og krigens regler som vi en gang var enige om her i verden, og som nå forlates av både USA, Russland, Israel, NATO og EU, for å nevne noen.

• Vi må snakke etikk: Hvordan møter vi sårbare mennesker? Er vi ærlige om våre roller, hensikter og begrensninger? Etikk i intervjusituasjoner ligner de mest fremoverlente delene av forskningsetikken, med mål om å gjøre minst mulig skade og samtidig tjene allmennhetens interesse. 

Journalister skal også stå opp for sårbare grupper og hindre maktmisbruk og overgrep. Det tjener mandatet om faktisk å fortelle hva som skjer. Selv i det aller mest grusomme. Som student Fanny Andersen poengterer i sitt eget refleksjonsnotat etter møte med et norsk-israelsk intervjuobjekt: 

«Det handlet ikke bare om logistikk og intervjuteknikk. Det handlet også om følelser, etikk og profesjonelt ansvar. Å intervjue en norsk-israelsk kvinne som lever midt i en krig, med alt det innebærer av sorg, frykt og sterke meninger, krevde at jeg var veldig bevisst på min rolle som journalist.» 

Eller som Steffi Anine Flohr oppsummerte sin dialog med en ung kvinne i Gaza: 

«Jeg har lært hvordan jeg kan utøve sensitivitet og empati i meldingene mine – spesielt når det gjelder sårbare og smertefulle historier. Jeg har prøvd så godt jeg kan å svare med respekt og medfølelse, samtidig som jeg prøver å holde samtalen gående ved å stille oppfølgingsspørsmål.»

• Vi trenger å lære dem å ta vare på seg selv: Det er lov å ikke være tilgjengelig for sårbare mennesker i krig og konflikt døgnet rundt når en har dialog. Det er lov å sette grenser når vi jobber med det aller vanskeligste. 

Vi skal ikke ta inn krig og konflikt når vi sitter slitne i sofakroken rett før leggetid. Vi skal dele erfaringer med mennesker som står i det samme, medstudenter, undervisere og nye kollegaer i redaksjoner. 

Det er vi som skal lære veien videre og klare å stå i de mest krevende oppdragene. Det er ikke nødvendigvis jobben eller oppgaven til bestevennen, kjæresten eller foreldre.

De siste tre årene har vi også kåret de beste eksamenssakene på studiet. Her dveler de beste studentene ved oppdraget om å ta tak i all faenskapen som skjer i verden nå. Som Fanny Andersen igjen skriver:

 «Det jeg sitter igjen med, er hvor viktig det er å skille mellom private og profesjonelle følelser når man jobber med stoff som berører en. Det er fullt mulig å føle mye og likevel være en god, nyansert og nøytral journalist.»

Denne øvelsen er en voldsom berg- og dalbane for studentene, men avdekker undervisningsbehov som neppe angår kun journalistikk og krigsjournalistikk. Tematikken forteller også noe om viktigheten av å utfordre seg selv og sin egen kunnskapsløshet i møte med virkelige mennesker på sitt aller mest sårbare.

Aktuelt fra forskersonen:

Alle vil ha kunstig intelligens, men nå minner veksten om tidligere bobler

Hvordan kan en god fortelling føre til bedre sikkerhet?