Norsk ble regnet som hjertets språk for de norske innvandrerne. Så skjedde det noe
Men forskningen på dem hjelper oss til å forstå andre innvandrere.
Det er fortsatt folk i USA som snakker norsk slik de gjorde i gamle dager, forteller Alexander Lykke. Han er førsteamanuensis i nordisk ved lærerutdanningen på OsloMet.(Foto: Nina Kristiansen / forskning.no)
– Vi intervjuet folk på 70, 80 og 90 år som aldri hadde bodd i Norge, men likevel snakket flytende norsk, forteller språkforsker Alexander Lykke fra OsloMet.
Han har vært to ganger i USA for å fange opp restene av det norske språket.
Amerikanerne snakket den gamle dialekten fra bygda som foreldrene
eller besteforeldrene deres kom fra i Norge.
Lykke og de norske forskerne dro rundt i Minnesota og
Wisconsin, der det var mye norsk innvandring fra 1850 og utover.
For eksempel i Westby i Wisconsin, der de hadde konfirmasjonsundervisning
på norsk helt til 1940-årene, da de fikk en prest som ikke kunne språket.
– Der snakket de gudbrandsdøl med samme grammatikk
og mange gamle ordformer, sier Lykke.
Tette norske lokalsamfunn og stadig ny innvandring gjorde at norsken holdt seg lenge.
– Lovene i USA sa at skoler bare skal undervise på engelsk, men ingen håndhevet det. Så nordmennene underviste på norsk. Polakkene underviste på polsk og tyskerne på tysk, forteller Joe Salmons.
Han er professor i lingvistikk ved University of Wisconsin og forsker på innvandrerspråk.
Svensker gikk over til norsk
Mange norske innvandrere bodde tett med folk som kom fra andre land.
Salmons forteller at en mindre kjent side av språkutviklingen i USA er at både innvandrere og amerikanere lærte andre språk enn engelsk. Særlig barna.
– Det var mange av dem som ble dyktige i alle slags forskjellige innvandrerspråk. Om de fleste barna på lekeplassen snakket finsk, ja, så lærte de andre barna seg finsk, sier Salmons.
Han forteller om et område i Wisconsin der det var et stort, norsk innvandrersamfunn, men også noen få svensker.
– Svenskene gikk til slutt over til norsk, sier Salmons.
Joe Salmons er språkprofessor på University of Wisconsin. Han kjenner godt til forskningen på norsk i USA og samarbeider med norske forskere. Mye er likt for tysk, som er hans språk.(Foto: Nina Kristiansen)
Måtte ut for jobbe
De norske innvandrerne holdt lenge på språket fra
gamlelandet, men så endret det amerikanske samfunnet seg.
– Familiegårdene forsvant gradvis. Folk måtte ut av lokalsamfunnet for å jobbe. Skolene ble engelskspråklige, forteller Salmons.
Annonse
– Men barna fortsatte å snakke norsk med hverandre i friminuttene, sier Lykke.
Religionen hadde holdt morsmålene levende. For de norske kirkene var det et ideal å bruke norsk i kirken.
– Norsk ble regnet som hjertets språk. Men så slo
de lutheranske kirkene seg sammen, og da ble engelsk det felles språket, sier
Lykke.
Først og fremst amerikanere
Samtidig som norsk-amerikanerne forlot lokalsamfunnet for å
be, jobbe og utdanne seg, kom det sterke patriotiske strømninger i USA.
Under første verdenskrig ble det viktig at alle i USA skulle være først og fremst amerikanere.
Dette satte fart i integreringen.
Men selv om det ble et dytt til innvandrerne om å
amerikanisere seg, forsvant ikke de norske tradisjonene, maten eller språket.
– Det er en oppfatning i USA om at de europeiske
innvandrerne integrerte seg så fort, men det er tullball. Det er en myte som
blir misbrukt politisk, sier Lykke.
Språket forsvinner på tre generasjoner
Mike Putnam er professor i tysk og lingvistikk ved Penn State University.
Han forteller om en kjent teori i språkforskningen: at innvandrernes språk forsvinner på tre generasjoner.
Annonse
Mike Putnam forsker på tysk i USA, blant annet på det gammeldagse språket til amish-folket, som ikke blander seg med resten av samfunnet.(Foto: Nina Kristiansen)
Første generasjon er innvandrerne selv. De snakker morsmålet hjemme, men ute møter de sitt nye lands språk.
Andre generasjon er barna. De hører morsmålet hjemme og kan ofte snakke det selv, men foreldrene vil at barna skal lykkes i det nye samfunnet. For å hjelpe til med dette, snakker noen innvandrere derfor det nye landets språk med barna sine.
Tredje generasjon er barnebarna. De har ikke noen kontakt med morsmålet og kan ikke snakke med besteforeldrene.
– Så reagerer besteforeldrene på at arven deres forsvinner. Det blir en slags allergisk reaksjon, og noen av dem forsøker å få opp interessen for gamlelandet i familien, sier Putnam.
Snakket trøndersk med bestefaren
Det skjedde med Evelyn Galstad. Bestefaren hennes var åtte år da han kom til USA. Gjennom hele livet snakket han trøndersk hjemme, men lærte ikke språket sitt til barna.
– Mot slutten av livet gikk det opp for bestefar at båndene til Norge ville forsvinne med ham. Så han lærte meg norsk, forteller Galstad.
Hun snakker den gamle trønderdialekta flytende, selv om hun legger om til bokmål når hun underviser i norsk på Luther College i Iowa.
– Men jeg kunne ikke lese eller skrive norsk før mye senere. Og jeg er det eneste av åtte barnebarn som lærte språket, sier Galstad.
Evelyn Galstad er den yngste av åtte barnebarn. Og den eneste som bestefaren lærte norsk.(Foto: Anders Moen Kaste)
100 år etter at amerikaniseringen satte inn for fullt, satt Alexander Lykke i kirker og gjorde opptak av eldre mennesker som fortsatt snakket arvespråket sitt. Det er det forskerne kaller språk som
barn lærer i familien, men som ikke er hovedspråket i storsamfunnet.
Mange av dem han intervjuet, lærte engelsk først når de
begynte på skolen. Noen hadde fortsatt norsk aksent på engelsken.
Annonse
De fleste av dem var nå blitt mest komfortable med å snakke
engelsk, og de blandet engelske ord inn i norsken.
– Det hendte de måtte lete etter ordene, men de
snakket umiskjennelig norsk og tydelig dialekt. De forsto faktisk norsk
dårligere enn de snakket. Flere hadde problemer med å forstå Oslo-mål. De snakket fortsatt dialekten til mor eller bestefar, sier
Lykke.
Han var på feltarbeid i 2016 og 2022. Det var store
forskjeller.
– Mange hadde falt fra, og de norskspråklige hadde
blitt seks år eldre. De slet litt mer med å få ut norsken, sier Lykke.
Gjelder alle innvandrerspråk
Hvordan folk eldes med arvespråket, er noe av det som er
interessant for forskerne.
Lykke forteller om en bestemor med norsk morsmål som ble
dement. Da begynte hun å glemme engelsken sin. Barnebarnet måtte lære seg norsk
for å kunne snakke med bestemoren.
Derfor handler forskningen på norsk i USA nå om mer enn å
dokumentere gamle dialekter og se på hva som skjer med akkurat norsken i et
engelskspråklig samfunn.
– Dette er verdifull vitenskap for alle samfunn
med innvandring og alle som flytter til andre land. Vi kan lære om ulike former
for flerspråklighet, hvordan språk endrer seg og hva språk betyr sosialt og for
identiteten din. Og ikke minst hva som skjer med språket til innvandrere når de
blir gamle og kognitivt svekket.
– Dette er nyttig også for å forstå somaliske og
polske innvandrere i Norge, sier Lykke.