Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

En ny europeisk studie viser noe mange har følt lenge: politikere og velgere lever i ulike verdiverdener. Økonomisk blir folk flest representert rimelig godt. På kultur og innvandring derimot er avstanden systematisk, målbar og vedvarende.

Laurenz Guenther ved Toulouse School of Economics har sammenlignet svar fra 27 000 borgere og nesten 1 000 parlamentarikere i 27 europeiske land. Spørsmålene er identiske, svarene avslørende. 

På straff, innvandring og verdier ligger parlamentarikerne omtrent ett standardavvik mer liberalt enn velgerne. Det er ikke små nyanser, men et grunnleggende skille i verdensbilde. 

Kultur som blindsone

Gapet går på tvers av land, alder, kjønn og utdanning. Selv konservative partier ligger kulturelt til venstre for sine egne velgere. Politikerne er altså ikke bare valgt fra folk flest, de velges bort fra folk flest.

Årsaken er ikke primært demografi, men seleksjon. Rekrutteringssystemet i politikken trekker til seg personer med urbane, akademiske og kosmopolitiske verdier. Jo høyere utdanning og jo mer sentralt bosted, desto mer liberalt syn på innvandring og nasjonal kultur.

Dermed får vi parlamenter som speiler seminarene på Blindern mer enn hverdagen i Groruddalen. Den typiske politikeren mener innvandring bør lettes, mens flertallet av velgerne mener den bør strammes inn. 

Når virkeligheten strammer til

Guenthers tyske data er illustrerende. I 2013 ønsket flertallet strengere innvandring, mens alle etablerte partier lå på den liberale siden. Da migrasjon ble den viktigste saken i 2015, var rommet allerede der, og det tyske, nasjonalkonservative partiet AfD fylte det. Populismen vokste ikke ut av sinne alene, men av et representasjonsvakuum.

Det samme mønsteret finnes i Sveits, Nederland og Sverige. Når kulturspørsmål blir viktige, flytter velgerne seg ikke, men temaet får tyngde. Politikerne står igjen på seminarlinja, mens folket stemmer i retning av orden, tilhørighet og kontroll. 

Innvandrere som konservativ kraft

Et funn som sjelden nevnes, er at innvandrere som gruppe er mer restriktive enn sine folkevalgte. Rundt halvparten vil redusere innvandringen betydelig. Flertallet mener nye borgere må tilpasse seg nasjonale tradisjoner. Under halvparten av parlamentarikerne støtter det samme.

Det rokker ved forestillingen om at eliten beskytter minoriteter mot folket. I mange spørsmål ber minoritetene selv om tydeligere kulturelle rammer. 

Hvorfor gapet består

Guenther viser at forskjellene ikke kan forklares av kunnskap eller informasjon. Selv borgere med samme utdanning og høy politisk forståelse er mer konservative enn sine representanter. Det handler derfor ikke om uvitenhet, men om en politisk kultur der lojalitet til partilinje og verdiprofil veier tyngre enn representasjon.

Et mindretall av parlamentarikerne sier de ville stemt som velgerne dersom egen mening var annerledes. Flertallet stemmer etter overbevisning. Dermed forblir gapet stabilt over tid, ikke fordi folket endrer seg, men fordi de som får mikrofonen gjør det. 

Hva dette betyr for Norge

Norge er ikke et unntak. Uenighet om kultur er ikke oppspinn, men et demokratisk faktum. Vi trenger derfor ikke moralske pekefingre, men ansvarlig styring. Når store velgergrupper mister tillit, bør svaret ikke være brannmurer, men inkludering på reelle premisser.

Demokratiet fungerer best når meninger blir til politikk, ikke når velgere blir forklart at de mener feil. 

Mindre symbol, mer styring

Partiene kan endre retorikk, men verdigrunnlaget på Stortinget forblir det samme. Velgerne ber ikke om mer symbolikk, men om styring. Svaret må være klare mål for saksbehandling, retur og integrering, med ansvar og konsekvens, ikke markeringer.

Når folk sier stopp, bør politikken svare: Vi hører dere. Nå styrer vi.

Det er også dette som er kjernen i min bok Integreringen som ikke gikk seg til: at avstanden mellom ideal og praksis ikke løses med nye ord, men med styring som gjenspeiler virkeligheten slik den faktisk er.

Almir Martin er forfatter av boken « Integreringen som ikke gikk seg til»

Aktuelt fra forskersonen:

«Noen forteller om et nesten uutholdelig savn etter døde eller forsvunnede foreldre»

Ulvejakt: Norge bryter internasjonal lov