Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Nylig uttalte Lane Mohammadi, som jobber med bosetting av enslige mindreårige flyktninger, at noen av disse blir brukt av foreldrene til å få oppholdstillatelse i Norge. Mohammadi tok derfor til orde for å stramme inn på mulighetene for familiegjenforening for disse ungdommene. 

Utspillet ble raskt fanget opp av Fremskrittspartiets leder, Sylvi Listhaug, som uttalte at dette «vitner om en utnyttelse av systemet», og at enslige mindreårige ikke bør ha anledning til familiegjenforening. Listhaug argumenterer for at dette er til barnas beste, samtidig som hun kobler argumentet til sitt politiske prosjekt: å føre en streng innvandringspolitikk.

Retten til familieliv

Det er viktig å belyse utfordringer enslige mindreårige står overfor, både i Norge og på flukt, og positivt at sosialarbeidere og politikere engasjerer seg i dette. Det er imidlertid helt feil å straffe en hel gruppe barn i en sårbar posisjon gjennom å frata dem muligheten til familiegjenforening, noe som bygger på en grunnleggende menneskerett, nemlig retten til familieliv.

FNs barnekonvensjon, som er inkorporert i norsk lov, sier tydelig at nasjoner er forpliktet til å bidra til at barn på flukt gjenforenes med sine familier og at søknader skal behandles på en positiv, human og rask måte.

Politikere og sosialarbeidere bør forsøke å finne løsninger som respekterer menneskerettighetene, tar utgangspunkt i ungdommenes egne erfaringer og behov og baseres på kunnskap om forholdene som driver barn på flukt i dag.

En verden av konflikt

Nå en enslig mindreårig asylsøker flykter til Norge, gjenspeiler det en verden preget av konflikt. Ifølge PRIO har det ikke vært så mange væpnede konflikter i verden siden 1946. Det er ingen tilfeldighet at de fleste enslige mindreårige flykter fra konfliktområder og undertrykkende regimer som Syria, Ukraina, Afghanistan og Eritrea.

Noen av disse ungdommene har familiemedlemmer som er døde eller forsvunnet, andre har (gjenopprettet) kontakt med familien over landegrensene, men har ikke rett til familiegjenforening fordi de har opphold på humanitært grunnlag eller har fylt 18 år, mens andre igjen klarer å få familien til Norge.

Mohammadi forteller at hverdagen til mange enslige mindreårige er preget av stress, søvnvansker og skolevegring, noe hun knytter til en forpliktelse til å hjelpe familien. Vi betviler ikke at dette er tilfellet for en del av ungdommene. Det vi ønsker å diskutere, er hvordan vi kan forstå konteksten for disse utfordringene, og hvordan vi som samfunn best kan håndtere dem.

Emosjonell smerte

I vår forskning har vi belyst hvor betydningsfulle familierelasjoner kan være i livet til enslige mindreårige og unge flyktninger, men også utfordringer disse ungdommene kan møte på i forsøket på å få familien til Norge og etter familiegjenforening. 

Noen forteller om et nesten uutholdelig savn etter døde eller forsvunnede foreldre. Ungdommer vi har intervjuet beskriver emosjonell smerte, ensomhet, stress, søvnproblemer, mareritt, tristhet og sinne relatert til tap av familien.

Når det gjelder ungdommer uten rett til familiegjenforening som har kontakt med familien, så forteller mange om bekymring for familiens ve og vel, fordi familien ofte lever under farlige og prekære forhold. 

Atskillelsen fra familien bidrar til «kaos eller bråk i hodet» og en opplevelse av å «bare overleve», ifølge ungdommer vi har intervjuet. Bekymringene bidrar ofte til en ansvarsfølelse og en vilje til å hjelpe familien gjennom økonomisk støtte eller gjennom å søke om familiegjenforening. Samtidig forteller noen om hvordan familien støtter dem i krevende livssituasjoner på tross av lange avstander.

Noen klarer det

Andre igjen klarer å få familien til Norge. For dem medfører det ofte et betydelig ansvar å hjelpe familiemedlemmer med å navigere i et nytt land og lære et nytt språk, veilede og hjelpe dem med praktiske oppgaver. «Amaal» beskriver utfordringene med å få familien til Norge som «dypet i livet mitt» og som «veldig vanskelig».

Dette skyldes at hun mister mye av den sosiale støtten hun hadde, samtidig som hun får et stort ansvar for å hjelpe familien med alt den trenger. Her er det nødvendig å understreke at disse utfordringene handler like mye om hvordan velferdsstaten støtter familier etter gjenforening som om familien i seg selv.

Noen enslige mindreårige fremhever også gleden ved å være sammen med sine kjære igjen etter flere års adskillelse. «Mirza» forteller: 

«Det at de er her, det betyr veldig mye for meg. (…) Noen ganger, når jeg går hjem, bare sitter jeg og sier: Jeg er så heldig!»

Ikke en løsning å stramme inn

I forskningen vår peker vi på en enten-eller-tankegang som kan forverre omsorgssituasjonen til disse ungdommene. Når det gjelder dem som får familien hit, anses familiemedlemmer som de eneste omsorgspersonene, og den profesjonelle omsorgen blir begrenset. 

Enslige mindreårige eller unge flyktninger uten rett til familiegjenforening anses derimot som selvstendige individer, og deres emosjonelle og sosiale bånd til familien blir tilsidesatt. Vi konkluderer derfor med at de har behov for både familiær og profesjonell omsorg, også etter familiegjenforening.

Den siste tidas utspill om å frata alle enslige mindreårige retten til familiegjenforening bidrar imidlertid ytterligere til å underkjenne familiens betydning.

Når vi snakker om «barnets beste» i disse sakene, så er det på sin plass å påpeke at familiers muligheter til å leve sammen og gi god omsorg formes av mektige krefter både i hjemland, på flukt og i Norge. Det er derfor behov for et globalt perspektiv.

Løsningen på denne komplekse problematikken kan uansett ikke være å ytterligere stramme inn på rettighetene til disse ungdommene.

Aktuelt fra forskersonen:

Autoritære regimer forstår verdien av å kontrollere politiet

«Svenske tilstander»: Er det tanken om straff som blir svensk?