Annonse
Dør det norske Amerika?
– Det er oftest besteforeldre som har tid til å engasjere seg, sier norsk-amerikaner.
Publisert
I høst reiste forskning.no rundt i USA på jakt etter arven fra de norske utvandrerne. Anledningen var 200-jubileet for den første båten fra Norge med mennesker som ville skape seg et nytt liv i Amerika.
Kan samme reise gjøres ved neste jubileum om 25 år? 50 år?
I grove trekk har det tatt tre generasjoner før båndene til Norge er blitt brutt.
Utvandrernes første stopp var New York. Det ble også siste stopp for de som fant seg arbeid der og som bosatte seg i norske bydeler i Brooklyn. De som ville bli bønder, dro videre til Midtvesten, der norske samfunn og gårder blomstret fra 1850 og utover. Siste sted for masseinnvandring fra Norge var Vestkysten, der den varte til 1930-tallet.
Ut av norskebygda
Den første generasjonen innvandrere bodde tett sammen, snakket norsk, handlet i norske butikker, leste norsk-amerikanske aviser, gikk i norske skoler og kirker. Noen av dem motsatte seg integrering, andre ville bli amerikanere.
Barna deres forsto norsk og vokste opp med norsk kultur, men forlot de tette innvandrermiljøene for å jobbe, ta utdanning og finne ektefeller.
Tredje generasjon, barnebarna, mistet språket og kunnskapen om Norge.
Press mot bindestreks-amerikanerne
Under første verdenskrig vokste patriotismen i USA.
I 1915 holdt president Theodore Roosevelt en tale om bindestrek-amerikanere. Det var de som kalte seg norsk-amerikanere og tysk-amerikanere.
Roosevelt sa at lojaliteten må være helt og holdent til USA: «Det finnes ikke en eneste bindestrek-amerikaner som er en god amerikaner. Den eneste som er god amerikaner, er den som er amerikaner – og ingenting annet.»
Talen ga en dytt til innvandrere om å amerikanisere seg. Presset på integrering økte. Likevel forsvant ikke de norske tradisjonene, maten eller språket helt i familiene.
Fortsatt 17. mai i New York
– Det ble 17. mai i år, og det blir 17. mai neste år. Og jeg gleder meg.
Victoria Hofmo jobber med å formidle den skandinaviske historien i New York. Hun er født og oppvokst i den norske delen av Brooklyn. Der bor hun fortsatt og er med på å arrangere den årlige 17. mai-paraden i bydelen.
– Men det er færre folk enn før, det er ingen tvil om det.
De norske institusjonene blir også færre. Norskspråklige aviser og kirker har blitt lagt ned, og det norske sykehuset er for lengst tatt over av andre.
Annonse
Naboene blir med
Det er stort sett folk med norske aner som feirer Norsk-Amerika og 17. mai i New York i dag, sier Victoria Hofmo.
– Men også andre newyorkere fra bydelen blir med. Det norske er en del av deres historie også, som besøk hos venner da de fikk smake en bestemors norske vafler.
Hofmo ble døpt i en norsk kirke på 59th Street i Brooklyn. I dag er det mange med kinesisk opphav som går i denne kirken.
– De går også i paraden. Det er fortsatt arven vår, men behøver ikke bestå av de samme folkene, sier Hofmo.
Dette er betegnende for de etniske bydelene i New York, ifølge historiker Robert Snyder. De norske etterkommerne flyttet til forstedene, og andre etnisiteter flyttet inn i de norske bydelene.
Lutefisk på prærien
I Midtvesten står den norske arven fortsatt sterkt.
Da forskning.no var på hagefest i småbyen Spring Grove i Minnesota, var stoltheten over det norske høyst levende.
Også der samles folk til 17. mai-feiring. Det norske Giants of The Earth Heritage Center og Sons of Norway har en rekke arrangementer gjennom året.
Da er det norsk mat og norske kaker, som lefse, lutefisk og brunost. Spørsmålet er om innbyggerne i Spring Grove vil kjenne duften av lutefisk om noen tiår.
Har ikke tid til norsk kultur
Annonse
Jill Storlie jobber hardt for å få med neste generasjon.
Hun sitter i styret hos Valheim Lodge - den lokale Sons of Norway-klubben.
– Men det er vanskelig å få med folk under 50, sier Storlie.
Hun tror det halter litt for Sons of Norway i hele landet. Det er mest besteforeldre som har tid til å engasjere seg.
– De yngre er for travle med karrieren, gården og alt mulig. Men de viser interesse for den norske kulturen, sier Storlie.
200 år siden de første nordmennene dro til USA
I 2025 er det 200 år siden de første norske utvandrerne reiste til USA. Forskning.nos reportasjereise har blitt gjort mulig gjennom støtte fra Fritt ord. Forskning.no har full redaksjonell frihet. Alle artiklene finner du her.
Én vei inn er slektsgransking. Storlie hjelper folk til å finne ut av sin norske familie og hvor i Norge de kom fra. De må ofte gå til tippoldeforeldre eller tipptippoldeforeldre.
– Jeg kan søke gjennom mer enn 94.000 navn i slektstreet, sier Storlie.
Alle har en tilknytning til Spring Grove på en eller annen måte.
– De eldre i byen forteller ofte om slekten sin, men kjenner best til de lange linjene. De mangler ofte detaljer og navn, sier Storlie.
Kontakten til Norge døde – og gjenoppsto
Mange godt voksne norsk-amerikanere fortalte forskning.no at kontakten med Norge forsvant da besteforeldrene døde. Da sluttet brevene å komme.
Den økte interessen for slektsgransking i både Norge og USA og framveksten av sosiale medier har gjort det lettere for dem som vil gjenoppta båndene.
Annonse
Anna Marie Jackson og Danna Star Phillips i Seattle fikk kontakt med sine norske slektninger - og hverandre - gjennom Facebook. Nå reiser de jevnlig til Norge.
Becky Kroll i Minneapolis hadde ingen navn eller adresser da hun i voksen alder begynte å interessere seg for sine norske røtter.
Det eneste hun visste, var hvilken bygd de kom fra. Dermed skrev hun til postkontoret, banken og kirken i Bjordal. Det ble til flere norgesbesøk og slektstreff.
– Inviterer lokalsamfunnet
En måte å holde på de norske foreningene, er å invitere folk med andre bakgrunner.
Det gjør Sons of Norway i Spring Grove.
– Vår gruppe er ikke eksklusiv i det hele tatt. Du trenger ikke å ha norsk bakgrunn for å være med, forteller Jill Storlie.
Hun tror foreningene betyr vinn eller forsvinn for det norske i USA.
– Hvis Sons of Norway blir borte i småbyene, blir det slutt på det norsk-amerikanske. Jeg er ikke sikker på at folk ville fortsette å holde sammen, sier Storlie.
Skriver fortsatt historien
Selv om mange norsk-amerikanere har fått et fjernere forhold til det norske, er historikerne fortsatt engasjert.
Sandra Bestland møter oss i Mindekirken i Minneapolis. Kirken er nå en norsk øy i et somalisk nabolag. Etterkommerne av de som bygde kirken, er for lengst integrert i forstedene.
Mest lest
Historien om norsk innvandring til USA er ikke ferdigskrevet, mener Bestland. Derfor har den tidligere danseren og kontorsjefen, nå pensjonist, blitt historiker.
Annonse
– Så mange kvinner har blitt usynlige i historiebøkene.
Bestland skriver og holder foredrag om kvinnenes historie – om komponister, redaktører, fotografer og politikere. Hun opplever fortsatt stor interesse for de norske innvandrerne i Sons of Norway og bygdelag, som fortsatt finnes i Minnesota.
Bygdelag blir arkivmateriale
Det første bygdelaget ble startet i 1899 av innvandrere som kom fra samme område i Norge, som Nordfjord-laget og Toten-laget. De var bindeledd mellom gamlelandet og det nye livet i USA.
En gang fantes det 140 lokale og nasjonale bygdelag. Nå er det bare 29 igjen, alle i Midtvesten.
De har gitt arbeid til de som jobber i et arkiv i Northfield i Minnesota. Norwegian American Historical Association (NAHA) sørger for at gamle brev, bilder og dokumenter ikke går tapt.
– Vi har mer enn 3.000 samlinger, som er alt fra én mappe til hundrevis av esker, forteller Kristina Warner, som digitaliserer samlingene.
NAHA får også besøk av norske historikere med interesse for Norsk-Amerika.
– De forsker på alle mulige temaer, som religion, skoler eller kvinner. Vi har aldri fått samme forespørsel to ganger, sier direktør Amy Boxrud til forskning.no.
De samarbeider med Nasjonalbiblioteket i Norge for å gjøre gamle aviser, brev og bilder tilgjengelig også her.
Språket dør
Mens historikerne finner nok av kildemateriale, opplever språkforskerne at norsken dør ut. Selv om noen barnebarn og oldebarn studerer norsk på college, er det stadig færre som snakker norsk i USA.
I dag lever norsken videre i noen utvalgte ord, som uff da, lefse og lutefisk.
– De bruker ordene for å vise sin tilknytning til Norge. Men noen ganger er det mer innbilt enn ekte, sier Joe Salmons, professor i lingvistikk ved University of Wisconsin.
For eksempel kan du finne butikker i Minnesota og Wisconsin som heter Norsk Butikk eller Lefse Kafé.
– Men ingen snakker norsk der. Det er en symbolsk tilknytning til språket, forteller Salmons.
Symbolene er likevel viktige for etterkommerne.
– De snakker ikke språket lenger, men de spiser fortsatt maten og holder på noen tradisjoner, sier Salmons.
– Mange av disse menneskene drar også til Norge. De besøker fjordene og stedet familien kom fra. Men det er ikke lenger en levende forbindelse, sier Salmons.
Laurann Gilbertson er sjefskurator på Vesterheim-museet i Iowa. Hun mener de norske innvandrerne holdt lenger på kulturen fra gamlelandet enn andre nasjonaliteter.
Søstrene Birgitta og Greta Meade som var på norsk hagefest i Spring Grove, er enige:
– Egentlig er vi bare kvart norske, men det er den siden av familien har gjort mest ut av seg, forteller Birgitta.
Opptatt av arkeologi og historie?
Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.
