Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hvor gamle skal barna være før de kan rangeres i idrettskonkurranser? «Idrettsforbundets egne bestemmelser om barneidrett er krystallklare! Rangering kan skje fra det året barna fyller 11 år». 

Dette har jeg fortalt mine idretts- og lærerstudenter i mange år. Jeg har tatt feil.

I et brev til Norges Kampsportforbund har NIF nylig formulert en fersk tolkning. Her forklarer de hvordan vi skal forstå punktet som utelukker rangering av de yngste barna. Essensen i budskapet deres er at det er lov å rangere alle barn, helt uavhengig av alder. 

Forbeholdet er at rangering i denne sammenheng inkluderer å utpeke vinnere og tapere i dueller eller deler av konkurranser. Men ingen skal vite hvem som vinner hele konkurransen før barna er i sitt 11. år.

Selvmotsigende og uforståelig

Selvmotsigende og uforståelig er dekkende adjektiver for samsvaret mellom ordlyden i NIFs egne bestemmelser og tolkningen i overnevnte brev. For dette er en rimelig oppsummering:

De aktuelle bestemmelsene om barneidrett slår fast at det bare kan benyttes «(…) rangering i konkurranser for barn fra det året de fyller 11 år, dersom dette er formålstjenlig». Regelforvalterne i NIF mener dette samsvarer med en praksis der barn ned i barnehagealder utpekes til tapere av fem flaggheisende dommere.

Skulle først endre praksis 

For et halvt år siden observerte jeg nemlig følgende i en karatekonkurranse:

To 7-åringer står klare på karatematta. De stiller seg foran hver sin strek - rød og hvit - og skal utføre en kata: et planlagt mønster av karatebevegelser. Rundt matta sitter fem dommere med flagg i hendene. Ett rødt og ett hvitt. Etter at 7-åringene er ferdige, løfter dommerne flaggene i været. 5 røde. Ingen hvite. 7-åringene kikker nervøst mot dommerne. En puster lettet ut. Den andre ser ut til å vri seg i smerte, mens kinnene får den samme røde fargen til flaggene som dirrer i lufta.

Jeg ringte seniorrådgiveren for barneidrett i NIF og breddesjefen i Kampsportforbundet og ba dem ta stilling til observasjonen i lys av bestemmelsene om barneidrett. De gjennomførte deretter møter med ansvarlige for det aktuelle regelverket i karate. 

Jeg fikk i etterkant skriftlig tilbakemelding fra breddesjefen om at Kampsportforbundet skulle revidere regelverket i karate, slik at det kom i samsvar med bestemmelsene. Men så kom NIFs egne advokater på banen.

NIF godkjenner nå flaggdømmingen.

Sterkt resultatfokus 

I tolkningsuttalelsen fra NIFs advokater er resultatfokuset alt annet enn beskjedent. Juristene legger som premiss for konklusjonen at konkurranser, også for de aller yngste, kjennetegnes av at man «kjemper for å vinne» og at «dersom det skulle vært et forbud mot å avgjøre hvem som vinner en enkelt konkurranse, ville det ikke vært noen meningsfull forskjell mellom trening og konkurranse». 

De lovkyndige kan også fortelle at begrensningene i barneidrettsbestemmelsene som forbyr blant annet rangering før barna er i sitt 11 år, «(…) bygger på en forutsetning om at deltakelse i konkurranser gir et utfall som innebærer at noen vinner».

Bristende logikk 

Under et møte på Idrettens hus 13.oktober i år, forklarte NIFs representanter hvordan de tolket dette. Deres forståelse var at selv om ingen skal rangeres som vinnere av hele konkurransen før barna er i sitt 11. år, så er det det er fritt fram for å kåre vinnere og utpeke tapere – og altså rangere – i enkeltkonkurranser eller dueller inne i konkurransen.

De ansvarlige lederne for Kampsportforbundet og barneidretten fortsatte med dette resonnementet: siden barna får like mange kamper, og ikke blir slått ut i et cupsystem, er dette i tråd med bestemmelsene for barneidrett.

Men, disse premissene må vel skjære i ørene til de med innsikt i barneidrettenes egne regelverk?

Bryter med dagens forståelse av barneidrett  

Gjennomgående praksis – fram til nå – er at dommere ikke aktivt kårer vinnere eller utpeker tapere på noen måte, så lenge barna ennå ikke er i sitt 11. år. Jeg har ikke funnet flere unntak enn karate og taekwondo.

Å delta i idrettskonkurranser for barn har fram til nå handlet om å søke mestring uten resultatfokus. Det har likevel vært konkurranse, fordi barna tester ferdighetene sine innenfor et målbart og standardisert regelverk som håndheves av dommere. Dette er basert på definisjonen på konkurranseidrett. Det skiller disse konkurransene fra trening, selv om vinnere og tapere ikke utpekes.

Ingen aktiv vinnerkåring 

Man kan argumentere for at eksempelvis fotball, håndball og løpsøvelser indirekte kan kåre en vinner. Alle som ønsker kan telle målene eller (vanligvis) se hvem som kommer først i mål. 

Fellesnevneren for disse idrettene er likevel at de voksne aktivt og gjennomgående prøver å ikke kåre vinnere eller peke ut den eller de med den beste idrettslige prestasjonsevnen. Arrangørene fjerner måltavlene i håndball. En ekstra spiller settes inn ved ujevne lag i fotball for de yngste. Ingen voksne setter opp semifinale eller finale i friidrett.

Ingen tapere i andre idretter 

Avstanden mellom NIF-juristenes forestilling av dagens barneidrett og den faktiske versjonen, er spesielt tydelig i idretter der voksne bedømmes skjønnsbasert. 

I boksing og kickboksing løfter dommeren armen til begge utøverne etter kampen: Regelverket i boksing for 8-10-åringer, slår fast at det skal «(…) ikke utropes vinner». Dommerne gir tilbakemelding kun til den enkelte utøveren (og treneren), akkurat som i kunstløp. 

I turn for 9-10 åringer har ansvarlige idrettsledere formulert regelverket slik: «Resultater/karakterer skal ikke benyttes i konkurranser» og «Alt som indikerer en rangering, (…), skal ikke benyttes i forbindelse med konkurranser eller treninger».

Gift for barns idrettsglede 

NIF har gitt en uttalelse som undergraver kjernen i bestemmelsene for barneidrett, og som kan brukes til å spre det nå aksepterte resultatfokuset til flere barneidretter, som er ren gift for mange av de yngste barnas idrettsglede. 

Det er vanskelig å forstå hvordan NIF kan mene at flaggdømming for å utpeke vinnere og tapere blant barn i alderen 5-10 år er oppskriften på å lykkes med visjonen om «flest mulig – lengst mulig». 

Det å vinne kommer langt ned på listen når forskere undersøker hvorfor barn synes det er gøy å spille fotball.

Utfordrer idrettspresidenten 

Tillitsvalgte som frykter at den nye linjen til NIF kan spre seg til deres idretter bør komme på banen. Den aller fremste tillitsvalgte, idrettspresident Zaineb Al Samarai, bør også ta seg tid til å svare på et enkelt spørsmål:

Er du komfortabel med at barn mellom 5 og 10 år utpekes til tapere i karatekonkurranser?

Les svar fra Norges idrettsforbund her: 

debatt | elin horn

Er det lov å vinne i barneidretten?

Aktuelt fra forskersonen:

Vi har allerede løsningen på krisen i kroppsøving

Slik kan vi luke bort lakselusen og produsere mer fisk