Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er en utbredt oppfatning at det moderne biblioteksystemet har sitt historiske opphav i den gresk-romerske antikken, eller enda tidligere - fra Mesopotamia og Egypt. Sant nok, så fantes det allerede for 2000 år siden, i byer som Roma, Aten, Pergamon og Alexandria, ruvende biblioteker, hvor samlingene var organisert ut ifra språk, forfattere eller temaer.

Disse bibliotekene har kastet en lang skygge. Den strekker seg eksempelvis inn i Øivind Frisvolds for øvrig flotte og sentrale bok fra 2021, «Kunnskap er makt. Norsk bibliotekhistorie: kultur, politikk og samfunn». I den finner vi en kort oppsummering av den tidlige bibliotekshistorien hvor leseren introduseres for den antikke og tidligere konteksten.

Men i likhet med i så mange andre oversiktsverk, skriver heller ikke Frisvold noe om «De mørke århundrer» altså perioden 500-1000 etter e.Kr.

Arven som gikk tapt?

Romantiske forestillinger om oldtidens biblioteker og deres dramatiske undergang har trolig bidratt til denne oppfatningen, som igjen slekter på den generelle fortellingen om kulturell stagnasjon og forfall i perioden etter Romerrikets fall.

Det mest ruvende eksempelet er trolig den klassiske historien om brannen i biblioteket i Alexandria, som nok vekker en viss emosjonell respons hos selv de mest kaldhjertede blant oss. Som den argentinske forfatteren Alberto Manguel sa: «Vi kan erkjenne i dets ødeleggelse en advarsel om at alt vi samler, skal gå tapt.»

Bibliotekets glemte opphav

Men om vi i stedet ser på de faktiske etterlevningene fra de eldste europeiske biblioteker – bibliotekskataloger, musespiste manuskripter og boklister – finner vi begynnelsen på våre moderne biblioteker et annet sted: i den tidlige europeiske middelalderen, nærmere bestemt i Frankerriket på slutten av 700-tallet. «Frankerriket» var for øvrig det største europeiske riket etter Romerrikets fall og må ikke forveksles med dagens Frankrike.

Den viktigste arven fra dette riket, som strakte seg over hele Vest-Europa med unntak av de britiske øyer, er helt klart de nærmere 8000 uvurderlige manuskriptene som har overlevd fra perioden.

Det er i disse bøkene vi finner de tidligste kildene på det biblioteksystemet som vedvarte ut i høy- og sen middelalder, og som la det teknologiske grunnlaget for det moderne vestlige bibliotekvesenet i sin helhet.

Fra Babylon til Deichman

Men hva med antikken? Og før det – sumererne, assyrerne og de andre oldtidskulturene? Vel, en tur til The British Museum viser raskt at mye av tjuvegodset deres består av gamle tekster, ofte på leirtavler, hentet fra biblioteker som Ashurbanipals i Ninive (grunnlagt ca. 700 f.Kr.).

Jo, biblioteker har eksistert i utallige kulturer, men de individuelle systemene for å forvalte og lagre kunnskap har altså variert stort. De har, kort sagt, sine egne historier og tradisjoner.

Det nåværende vestlige biblioteksystemet, ofte kjent som «Det offentlige biblioteket» eller «folkebiblioteket» i en norsk sammenheng, så dagens lys først på 1800-tallet.

Det er kjennetegnet av standardiserte klassifikasjonssystemer slik som Deweys desimalsystem, der alle bøker tildeles en numerisk kode mellom 000-999, (et system kjent for alle som har somla rundt i reolene på et universitetsbibliotek), samt kataloger (nå digitale) og et fokus på utlån og tilgjengelighet. Men dette systemet bygger altså på spesifikke administrative tradisjoner og praksiser med opphav nettopp i middelalderen.

Biblioteket tar form

Den tidlige middelalderens bibliotekskultur var sterkt preget av senantikkens kirkefedre. Cassiodorus (ca. 490–585), Hieronymus (ca. 342–420) og Isidor av Sevilla (ca. 560–636) la alle føringer for hva et velutstyrt kristent bibliotek burde inneholde.

Dette kan særlig sees gjennom det såkalte Gelasianske dekretet, oppkalt etter pave Gelasius (pave 492–496). Et dokument som bidro til å etablere et tredelt kunnskapshierarki som vedvarte helt til humanismens gjennombrudd i renessansen.

Selv om kirkefedrene bidro til å definere middelalder-bibliotekets innhold, hadde det derimot lite å si for selve den praktiske organiseringen av biblioteket som en institusjon. Systemet som faktisk gjorde bibliotekene funksjonelle – med kataloger, hylleorganisering og utlån – oppsto først i de frankiske kloster- og katedralskolene på 700-tallet.

Å forvalte kunnskap

Så hvilke nyvinninger var det altså som vant frem i denne perioden? Kilder fra de største lærdomssentrene i tidlig middelalder viser at det fantes egne biblioteker, det er klart. Men når vi ser nærmere på disse kildene ser vi at bibliotekarene drev med innovasjon innen gjenkjennelige bibliotekspraksiser, som fortsatt er sentrale i det moderne biblioteket. Slik som tematisk hylleorganisering, samt utlån til privatpersoner og samarbeid på tvers av institusjoner.

I de største bibliotekene skrev bibliotekarene ned store kataloger over sine beholdninger, organisert både tematisk og etter forfattere. I løpet av den tidlige middelalderen utvidet og systematiserte altså bibliotekarene samlingene sine, og la grunnlaget for det europeiske bibliotekets utvikling frem til i dag.

I begynnelsen av perioden var disse samlingene – så vidt vi kan se – ganske små. Men utover 800-tallet kan vi nærmest se en eksplosjon i antall bøker og biblioteker. Disse ble voktet nidkjært, manuskriptene var nemlig ekstremt verdifulle objekter, ofte laget av hundrevis av kalveskinn og utsmykket med elfenben, gull og sølv.

Denne økonomiske verdien gjorde bibliotekene til ettertraktede mål for plyndring. Vikinger, nomadiske magyarer og til og med andre kristne kom stundom på ubuden visitt: og de var nok ikke først og fremst drevet av leselyst på jakt etter «kioskveltere».

I et beskjedent katalogfragment kan vi for eksempel lese hvordan en bibliotekar lakonisk bemerker: «dette var de bøkene som var igjen etter nordmennenes plyndring». (post nordmannicam infestationem). Men det var ikke bare røvere som truet samlingene. Fukt, mugg, gnagere og skjødesløs bruk gjorde også sitt for at disse verdifulle manuskriptene kunne reduseres til ubrukelige rester.

Kunnskapens voktere

I bibliotekskatalogen fra St. Gallen klosteret på 800-tallet merkes frustrasjonen til en av datidens bibliotekarer, som fortløpende kommenterer bøkenes tilstand i sine notater. Den samme bibliotekaren kommer jevnlig med utbrudd slik som «ubrukelig!», altså av den mildere sorten, til et mer oppgitt «kan ikke brukes til noe som helst!».

Til slutt, i det som må ha vært toppen for den stakkars munken, fraskrives en hel samling Isidor-tekster med: «alt dette er fullstendig ødelagt og ubrukelig!».

Den tidlige middelalderens bibliotekarer befant seg altså i en evigvarende krig mot rotter og røvere, men de etterlot seg et system som gradvis skulle legge grunnlaget for hele det vestlige bibliotekvesenet – og dermed også for det moderne.

Aktuelt fra forskersonen:

Nei, psykiske plager blant ungdom øker ikke

Når er det egentlig jul?