Han har vært en pioner innen palliativ medisin, og var den første som fikk et professorat innen palliasjon i de nordiske landene. Nå har HM Kongen utnevnt Stein Kaasa til ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for faget, både nasjonalt og internasjonalt.
– Det var veldig hyggelig å få en sånn anerkjennelse. Det var også hyggelig at det var mange folk som var med på å innstille meg, sier Kaasa, som er professor emeritus ved Avdeling for kreftbehandling og European Palliative Care Research Centre (PRC)
Dette er meget fortjent, mener instituttleder Dag Kvale.
– Stein Kaasa har vært helt sentral for å få forsknings- og pasientfokus på fagområdet palliativ medisin i Norge. Det er derfor både hyggelig og meget fortjent at han nå hedres for dette arbeidet. Mange gratulasjoner fra Klinmed, sier han.
Palliativ medisin i møte med moderne behandlinger
Moderne palliativ medisin oppsto som akademisk fag på 1960 tallet i Storbritannia ved hjelp av hospice bevegelsen. De hadde fokus på smertebehandling og verdighet når livet tar slutt.
– Grobunnen for det var mye ny teknologi på 50-tallet som bidro til overbehandling mot livets slutt. Mange pasienter ble holdt i live unødvendig lenge på intensiv- eller andre sykehusavdelinger. Det var mye snakk om smertebehandling, og det handlet om å gjøre slutten av livet bedre for pasientene, og unngå overbehandling, sier han.
Kaasa påpeker at noen av de samme problemstillingene fra den tiden har blitt enda mer aktuelle i dag med utviklingen innen medisiner, ny teknologi innen diagnostikk og behandlinger. Dette er særlig uttalt på kreftfeltet.
– Plassen til palliativ medisin har blitt mindre innen klinisk medisin. Men den er jo ikke mindre viktig. For selv om vi kan kurere flere kreftpasienter, som jo er veldig bra, og folk kan leve lenger, så er det fortsatt slik at vi alle dør en eller annen gang, sier han.
Pasientsentrert behandling og fokus på livskvalitet
Gjennom årene har faget utviklet seg til å være mer enn bare omsorg ved livets slutt.
– Det har vært diskusjon de siste 10 til 20 årene om hva som egentlig er palliativ medisin. Er det mer enn end-of-life care? Ja, palliativ medisin er veldig mye mer enn det, sier han.
Derfor bruker fagfeltet nå begrepet pasientsentrert behandling, for å vise at palliasjon er ett av flere fagområder son har pasientens behov i sentrum.
– Det gjør noe med deg å få en livstruende sykdom, enten det er hjertesykdom, lungesykdom eller kreft. Selv om du blir kurert, så kan du ha masse ettervirkninger. Det er på en måte kroppens reaksjon på sykdommen og behandlingen, forklarer Kaasa.
Pasientsentrert behandling og palliasjon handler om hvordan pasienten har det, livskvalitet og symptomlindring, parallelt med behandling av sykdommen.
– Livskvalitet er sentralt og sier noe hvor godt behandlingen fungerer. Å leve så godt som mulig med en sykdom, ikke bare så lenge som mulig, og forstå hvordan det er for pasienten, er det vi er opptatt av, forteller Kaasa.
Med flere eldre kreftpasienter dukker det opp andre behov. Eldre pasienter har andre forutsetninger, både psykisk og fysisk. Det å fokusere på livskvalitet blir enda viktigere. Det gjør faget svært aktuelt, også i dag.
– Vi må forstå pasientene bedre, og vi ser godt at pasientpopulasjonen er eldre nå. Prioriteringene til en 85-åring er nok annerledes enn prioriteringene til en 45-åring, med tanke på sykdom, behandling, livskvalitet og livsforlengelse blant annet, sier han.
Leger bør være også «lindrere», ikke bare kurere
Kaasa har jobbet mye med og vært ansvarlig for å utvikle medisinutdanningen, særlig i Trondheim, men også i Oslo. Han mener utdanningen har for lite fokus på lindring i møtet med pasienten.
– Jeg mener vi burde hatt mer plass til å forstå mennesket med sykdommen, og ikke bare sykdommen, når vi skal skolere nye leger. Vi blir opplært til å helbrede. Vi blir i langt mindre grad som leger opplært til å lindre, påpeker han.
Han mener leger i dag virker lite forberedt til å stå i usikkerhet rundt behandling.
– Det å forstå at din jobb som lege også er å lindre, og at du ikke har mislykkes om du ikke kan helbrede pasienten. Det tror jeg vi burde ha snakket mer om i dagens medisinutdanning à la 2025.
Han fremhever hvor fantastisk utviklingen innen medisin har vært.
– Det er helt utrolig hva vi kan gjøre nå. For 40 år siden lå man på sykehus i 14 dager for et kirurgisk inngrep, mens i dag gjør vi det poliklinisk, inn og ut samme dag. Det er fantastiske framskritt. Men det har nok også fjernet oss litt fra pasienten som menneske, sier han.
Engasjement for globalisering og internasjonalt arbeid
Professoren har bidratt til at det norske forskningsmiljøet innen palliasjon, som startet i Trondheim ved European Palliative Care Research Centre (PRC), og senere flyttet til Oslo, er verdensledende. Nå er han med i arbeidet på en ny Oxford lærebok, samt med i en Lancet-kommisjon på behandling av tarmkreft i et globalt perspektiv.
Hva er han mest stolt av å ha fått til?
– Nasjonalt er det å ha bidratt til utviklingen av faget palliativ medisin, og at fagfeltet har blitt en del av medisinerutdanningen, forteller Kaasa.
– Internasjonalt er jeg også fornøyd med at vi leder ett EU-prosjekt, og er med i fire andre som arbeidspakkeledere. Vi jobber blant annet med å forbedre og standardisere, både utdanningen, retningslinjer og organisering av palliasjon i Europa. Det å generere kunnskap og det å få kunnskap sammen, slik kan vi bidra til å heve kvaliteten på helsetjenesten i de landene som har mindre utviklede systemer. Det synes jeg er veldig givende og utrolig interessant arbeid, sier han.
Han mener det både er bra og viktig at Norge er til stede i europeisk samarbeid.
– Jeg tenker at det er veldig viktig at vi kan bidra til at velferden og systemer blir fordelt mellom land. Vi gjør mye bra I Norge og hvis vi kan gjøre et bittelite bidrag til at det blir bedre andre steder i Europa eller verden, så tror jeg det er bra for menneskeheten, rett og slett, sier han og legger til:
– Jeg tror det er sterkt underkommunisert hvor viktig det vil være for demokratiet og velferden fremover at vi får Europa til å henge sammen.
Veiledning, generasjonsskifte og teknologi i palliasjon
Selv om han er blitt emeritus har Kaasa fortsatt mange spennende prosjekter på gang, særlig innen digitalisering i palliasjon, både i EU og nasjonalt. Aller morsomst synes han det er å jobbe med nye måter å kommunisere med pasientene på.
Hvordan kan man bruke kunstig intelligens for å hjelpe pasienter i beslutninger rundt behandlingsvalg?
– Det er greit å se tilbake, men jeg er mest opptatt av hva som skal skje framover. Jeg tror at teknologi kan gi enorme muligheter og være en viktig del av palliasjonen. Vi må bistå pasientene med å navigere i den digitale jungelen, sier han.
– Hvordan kan vi spørre pasientene om livskvalitet, symptomer, plager og funksjoner digitalt? Hvordan kan vi løfte det inn i dagens helsevesen, og kan vi lage smartere digitale verktøy? Det jobber jeg mye med nå, og det synes jeg er kjempespennende, forteller han.
Han er også opptatt av kunnskapsoverføring og jobbe med, og veilede, yngre kolleger.
– Det er veldig interessant og ålreit å kunne bidra med den erfaringen jeg har til å dra i gang nye ting og dytte yngre folk foran meg, både nasjonalt og internasjonalt. Det kan hende det er bra for de yngre, men det er i hvert fall bra for meg, sier han med et smil.
Kontakt