Nytt prosjekt: Skal forske på hva som er realistisk klima- og energipolitikk

– Vi snakker mye om hva som er mulig teknisk. Men hva som er politisk mulig, sosialt ønskelig og gjennomførbart, er langt mer sammensatt, sier Tor Håkon Jackson Inderberg, seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

Det hjelper lite at ingeniører og teknologer utvikler stadig nye løsninger for å bremse klimaendringene, hvis de ikke lar seg omsette i politikk og reelle prosjekter. Det kan handle om kontroversielle teknologier, som kunstige skyer for å kjøle ned kloden, enorme solcelleparker som legger beslag på natur, eller teknologi som utfordrer personvern.

Det er mange grunner til at ny teknologi ikke blir til ny politikk og nye regler. Hva skal til for at løsningene tas i bruk? Det skal forskerne i FEASIBILITY-prosjektet finne ut av.

Verdensledende og banebrytende forskning

Tildelingen kommer gjennom Forskningsrådets TOPPFORSK-utlysning, som er en del av FRIPRO. Den totale rammen er 45 millioner kroner inkludert medfinansiering, hvorav 18 millioner går til Fridtjof Nansens Institutt.

– Dette er helt fri forskning med svært høye krav til kvalitet. Vi har stor faglig frihet, men vi må være i den internasjonale forskningsfronten – og helst flytte den, sier Inderberg.

– Det skal være verdensledende forskning der flere sterke forskningsmiljøer samarbeider, sier Siddharth Sareen, også seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

Vertsinstitusjonen for prosjektet er NTNU. FNI-forskerne er likestilte samarbeidspartnere, sammen med Tomas Moe Skjølsvold ved NTNU og Institutt for teknologisystemer ved Universitetet i Oslo, der Marianne Zeyringer er prosjektleder.

NTNU er vertsinstitusjon for prosjektet, som ledes av Tomas Moe Skjølsvold. FNI og Institutt for teknologisystemer ved Universitetet i Oslo er likestilte faglige partnere. Ved FNI ledes arbeidet av Siddharth Sareen og Tor Håkon Jackson Inderberg, og ved Universitetet i Oslo av Marianne Zeyringer.

Prosjektet samler fire fagtradisjoner som ser på omstilling fra ulike kanter:

• Science and Technology Studies (STS) undersøker hvordan kunnskap, teknologi og eksperter får autoritet, og hvordan det påvirker hva som framstår som mulig.
• Samfunnsgeografi ser på hvordan omstilling slår ulikt i ulike regioner og steder – de såkalte sosio-romlige sidene ved energipolitikken.
• Statsvitenskap analyserer politikk, makt og institusjoner.
• Energimodellering beregner tekniske og økonomiske løsninger i energisystemet.

– Skal vi forstå hva som er gjennomførbart, må vi se både på teknologi, politikk, økonomi og hvordan tiltak virker lokalt og regionalt, sier Sareen.

Hva betyr egentlig «feasibility»?

Feasibility betyr gjennomførbart, her i betydningen politisk mulig å iverksette, og mulig å anvende fra teknologisk teori til hverdagspraksis.

Forskerne skal undersøke hva slags utvikling og implementering av politikk og regulering som oppleves som legitim og realistisk.

Begrepet valuation (verdisetting) blir også sentralt. Det handler om hvordan vi vurderer hva som er viktig, realistisk og ønskelig i omstillingen.

– Når noen sier «dette er ikke gjennomførbart», så ligger det alltid vurderinger bak, sier Sareen. – Er det for dyrt? Politisk risikabelt? Er teknologien umoden? Eller møter det motstand lokalt?

Valuation peker på at slike vurderinger ikke er nøytrale. De formes av interesser, maktforhold og hvilke hensyn som får avgjøre.

Det som teller

– Energimodeller legger ofte mest vekt på kostnader, effektivitet og teknologisk modenhet. Men makt, rettferdighet, aksept og interesser påvirker også hva som framstår som mulig, sier Sareen.

– Slike modeller spiller en viktig rolle i politikkutforming, men fanger ofte ikke opp politiske konflikter, sosiale ulikheter eller lokale forhold, har Skjølsvold sagt i et intervju hos Universitetsavisa.

Prosjektet spør derfor: Hva er det vi teller, og hva er det vi ikke teller, når vi sier at noe er gjennomførbart?

– Vi undersøker ikke bare hva som er teknisk mulig, men hvordan ulike aktører begrunner hva som er mulig, og for hvem.

Ikke bare økonomi

Aktørenes argumenter handler ikke bare om økonomi. Det kan handle om arbeidsplasser i distriktene, energisikkerhet eller kontroll over kritisk infrastruktur, påpeker Sareen.

Et eksempel er Oslo kommunes karbonbudsjett. For ti år siden begynte Oslo å styre klimapolitikken etter et konkret budsjett for hvor mye utslipp byen kunne ha. Utslipp ble behandlet på samme måte som penger: som noe som måtte fordeles og holdes innenfor en ramme.

Det var ikke opplagt at dette lot seg gjøre. Kommunen måtte utvikle nye styringsverktøy og teste grensene for hva regelverket tillot. Men ved å gi utslipp en tydelig verdi, og gjøre dem målbare og politisk forpliktende, endret de også hva som ble oppfattet som mulig.

– Når noen tør å gjennomføre tiltak som først høres urealistiske ut, kan det flytte grensene for hva andre mener er gjennomførbart, sier Inderberg.

Flere kommuner har senere utviklet lignende ordninger.

To omstillinger som henger tett sammen

Akkurat nå pågår to store omstillingsprosesser samtidig: Vi skal kutte klimagassutslipp, og vi skal digitalisere samfunnet.

Å kutte utslipp betyr å fase ut fossil energi og bygge opp fornybar kraft, elektrifisere transport og finne nye løsninger for industri.

Digitaliseringen innebærer at stadig mer styres gjennom digitale systemer. I energisektoren betyr det blant annet smarte strømnett, sensorer, fleksible markeder og automatisering.

– Det grønne skiftet fungerer ikke uten det digitale, sier Inderberg. Mer vind og sol krever avansert styring. Elektrisk transport krever smart lading. Industriell omstilling krever datadrevne løsninger.

– Samtidig reiser det spørsmål om hvem som eier dataene, hvem som får kontroll, hvem som bærer risikoen og hvem som betaler prisen, sier han.

Europa som laboratorium

Prosjektet skal studere Norge, Tyskland, Storbritannia og Portugal – land med ulike energisystemer og ulike forhold til EU.

Tyskland er en tung industrinasjon i EU. Storbritannia står utenfor EUs energisamarbeid, men påvirkes av det. Norge er tett knyttet til EUs energipolitikk uten å være medlem. Portugal har, som Norge, mye fornybar kraft, men er EU-medlem.

Forskerne skal snakke med aktører innen strøm, transport, industri og forvaltning på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå i alle landene.

Prosjektet har med ledende internasjonale forskere: Stefan Bouzarovski og James Price i Storbritannia, Miranda Schreurs i Tyskland, Johannes Schmidt i Østerrike, samt Susana Batel og Sofia Simões i Portugal. Slik styrkes samarbeidet med sentrale forskningsmiljøer i Europa.

– Europa har tatt ledelsen i det grønne skiftet politisk, og det er naturlig at vi også gjør det analytisk. Fridtjof Nansens Institutt er stolte av å være en del av dette, sier FNI-direktør Iver B. Neumann. 

Et puslespill på tvers av institusjoner

– Når vi snakker om fremragende miljøer nasjonalt, handler det ofte om én institusjon. Men i dette prosjektet trenger vi hverandre, sier Sareen.

Prosjektet er utviklet i tett samarbeid mellom miljøene.

– Vi jobber på tvers av institusjoner som et puslespill med mange biter, sier Sareen.

Fire doktorgradsstipendiater skal ansettes, to av dem ved Fridtjof Nansens Institutt. De skal jobbe på tvers av metoder og land, og bidra til å bygge ny, tverrfaglig kompetanse.

– Disse stipendiatene blir ikke ensomme, sier Inderberg med et smil. – De må samarbeide med hverandre og med oss.