Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Senhøsten 2025 skal Sametinget behandle nye retningslinjer for stipendordningen for høyere utdanning i samisk språk. I denne forbindelse har partiet Nordkalottfolket fremmet forslag om at stipender ikke bare skal gå til studenter med samisk som førstespråk, men også til studenter med samisk som andrespråk. De mener dagens ordning er for snever, at den treffer for få, og at den først og fremst «forvalter» eksisterende språkferdigheter snarere enn å bygge nytt språkfellesskap.

Ved første øyekast kan dette virke som et inkluderende og rimelig grep. Men ser vi nærmere på begrunnelsene og retorikken som følger med, trer en dypere konflikt fram: mellom hva man ønsker å oppnå språkpolitisk, og hva som faktisk får språk til å overleve og vokse.

Nordkalottfolkets sametingsrepresentant Roger Iversen uttalte nylig at støtteordningene slik de nå fungerer, ikke bygger språk, men «bare forvalter det som allerede eksisterer». Han hevder at språket står svakest der det er færrest førstespråksbrukere, og at man derfor må rette innsatsen mot områder og personer der språkkompetansen er svak eller under utvikling.

Men nettopp her viser den tilsynelatende inkluderende språkpolitikken seg å hvile på en feilslutning: forestillingen om at språk kan vokse og overleve uten en base av kompetente brukere.

Hva er et språk?

Språk er ikke en ressurs man fordeler rettferdig. Det er ikke fisk man kan henge i poser på døra til naboen, slik Iversen antyder i sitt debattinnlegg. Språk er ikke noe man har, det er noe man gjør. Det er et sosialt og kulturelt samspill, en ferdighet som utvikles og opprettholdes gjennom bruk i hverdagen.

Et levende språk trenger vedlikehold. Det må brukes, læres, deles og leves. Uten miljøer hvor språk praktiseres på et høyt og variert nivå, dør språket. Ikke nødvendigvis fysisk, men funksjonelt. Man kan gjerne lære gloser, men uten levende sammenhenger for bruk vil det forbli overfladisk.

Det er derfor alvorlig når politikere begynner å se på språk som noe som først og fremst skal fordeles, snarere enn noe som må dyrkes. Et språkfellesskap er ikke et abstrakt inkluderingsmål, det er en reell sosial struktur som bygger på kompetanse, engasjement og praksis.

Revitalisering krever mer enn symboler

Det finnes bred enighet om at revitalisering av samiske språk er en nasjonal forpliktelse. Men revitalisering er ikke et symbolpolitisk prosjekt. Det er et komplekst, langsiktig og ressurskrevende arbeid. Og forskning på minoritetsspråk viser tydelig: for at nye brukere skal kunne tilegne seg reell språkkompetanse, må de ha tilgang til språksterke miljøer og rollemodeller.

Det betyr at førstespråksbrukere og deres kompetanse ikke er en luksus vi kan «nedprioritere» i inkluderingsøyemed. De er selve forutsetningen for at andre skal kunne bli en del av det samiske språkfellesskapet. Språk bygges nedenfra, ikke ovenfra.

Er språkstyrking udemokratisk?

En underliggende antakelse i Iversens kritikk er at det er «udemokratisk» å støtte en liten gruppe språksterke brukere. Men et språk blir ikke mer demokratisk av at færre kan det. Like lite som et orkester blir bedre av at ingen kan lese noter, blir et språkfellesskap sterkere av å svekke kjernekompetansen. Det blir bare kaotisk.

Det er riktig at stipendordningen slik den er i dag, ikke når alle. Men svaret på det er ikke å gjøre den mindre målrettet. Svaret er å utvide innsatsen parallelt. Vi trenger både kompetansebygging i sterke miljøer og strukturerte løp for andrespråksbrukere. Det ene utelukker ikke det andre. Tvert imot: det ene forutsetter det andre.

En kunnskapsbasert og inkluderende språkpolitikk

Språkpolitikk må baseres på det vi vet om språk, ikke bare på ønsket om rettferdig fordeling. Hvis vi svekker støtten til de som faktisk holder språket i live, mister vi også forutsetningen for å få nye språkbrukere. Det er ikke et inkluderende tiltak. Det er et språklig selvmål.

Men dette trenger ikke å være et nullsumspill. Det finnes måter å støtte andrespråksbrukere som både motiverer, bygger kompetanse og samtidig ivaretar språkets bærekraft. En mulighet kunne være å etablere en egen insentivordning for studenter og unge voksne med samisk som andrespråk, der de kan søke støtte til utvikling av egne språkprosjekter, formidlingsinitiativ, kulturelle tiltak eller samarbeid med språksterke miljøer.

I stedet for å vanne ut de målrettede ordningene for språkkompetanse, kunne man da løfte frem de mest kreative og ambisiøse andrespråksprosjektene, og belønne dem. På den måten bygger man fellesskap gjennom innsats og engasjement, ikke gjennom å senke kravene.

Det finnes ingen raske løsninger i språkarbeidet. Men vi vet hva som virker: levende fellesskap, kompetente brukere og praksisnære arenaer. En ansvarlig språkpolitikk bør styrke disse strukturene og samtidig åpne nye rom for dem som ønsker å bli en del av dem.

Aktuelt fra forskersonen:

Trodde du vårt moderne bibliotek stammer fra antikken? Tro om igjen

Rovdyr er ikke den eneste grunnen til at rein går tapt