Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I 2019 nedsatte Solberg-regjeringen Rusreformutvalget for å finne en mer human og effektiv håndtering av rusmiddelbruk. Utvalget foreslo omfattende endringer i narkotikapolitikken, blant annet avkriminalisering av bruk og besittelse av små mengder narkotika (NOU 2019: 26). 

Dette betyr at handlingene fortsatt er ulovlige, men ikke lenger straffes. Forslaget gjaldt alle, uansett alder og avhengighetsproblematikk. Utvalget mente at hjelp og behandling var mer effektivt og formålstjenlig enn straff.

Selv om Stortinget avviste forslaget i 2021, førte det til en bred samfunnsdebatt om straffens rolle i narkotikapolitikken (Pedersen et al., 2022): Virker egentlig straffetrusselen forebyggende? Virker den likt for unge og eldre? Og hva med de som er rusavhengige?

Domstolene skaper en rusreform

I vår studie (Olsen & Lundeberg, 2025) ser vi hvordan debatten om rusreform har påvirket domstolenes straffeutmåling. Selv om narkotikabruk formelt fortsatt var kriminalisert etter 2021, utviklet domstolene en praksis som kan beskrives som en delvis avkriminalisering. 

Dommene reflekterte samtidig en holdningsendring mot mer helseorienterte tilnærminger, og la større vekt på at narkotikastraff har begrenset effekt – særlig overfor rusavhengige. Straffen ble myket opp fordi «allmennhetens rettsfølelse» har endret seg. 

Domstolene tok hensyn til at straffene må samsvare med hva folk flest synes er rimelig og rettferdig, og at et flertall på Stortinget ønsket straffefrihet for rusavhengiges egen bruk - selv om rusreformforslaget formelt ble nedstemt.

Helse fremfor straff – men bare for avhengige

Etter at Rusreformutvalget startet sitt arbeid og samfunnsdebatten om narkotikastraff tiltok, kom diskusjonene om rusreform også inn i domstolene. Hvordan dommerne vurderte sakene varierte, men særlig to hensyn ble sentrale i straffeutmåling; rehabilitering og forholdsmessighet.

Domstolene la økende vekt på at straff kan hindre rehabilitering, og at personer som selv søker hjelp for rusproblemer bør møtes med mildere reaksjoner. Besittelse av mindre mengder narkotika til egen bruk ble sett som et lovbrudd av lavere alvorlighetsgrad, hvor streng straff kunne være uforholdsmessig.

Rehabiliteringspotensial ble avgjørende for å redusere straff for personer definert som «rusavhengige». Endringsvilje og utsiktene til positiv utvikling ble nøkkelargumenter for hva som anses som en rettferdig reaksjon. Endringsmotivasjon ble altså sett på som formildende.

Samtidig endret domstolene hvordan de vurderte tiltaltes rulleblad. Tidligere kunne narkotikastraffer fungere som et straffeskjerpende element. Nå vektla domstolene at tilbakefall er en naturlig del av en avhengighetslidelse og derfor ikke bør føre til strengere straff. Dette skaper en spenning. 

Tilbakefall og gjentatte mislykkede forsøk på å lykkes med behandling kan både være et tegn på sykdom (Vanderplasschen & Best, 2021) og indikere manglende endringsvilje, noe som kan virke straffeskjerpende

Praksisen med å redusere straff bare for rusavhengige skaper utfordringer. Grensen mellom «avhengig» og «ikke-avhengig» er glidende, noe både politikere og domstolene selv har tematisert. Fordi begrepet mangler en klar juridisk definisjon, overlates avgjørelsen til politiets og domstolenes skjønn. 

Politiet skal i første instans avgjøre om en person er rusavhengig eller ikke, om vedkommende skal få en straff eller en påtaleunnlatelse. Dersom saken kommer for domstolene skal dommere gjøre en tilsvarende vurdering, og gi straffeutmålingsfrafall ved rusavhengighet.

Manglende lovendring og fremtidige utfordringer

All narkotikabruk er fortsatt ulovlig i Norge – både for rekreasjonsbrukere og for rusavhengige. Da Stortinget i juni 2025 behandlet Arbeiderpartiets rusreformforslag (Innst. 518 L, 2024–2025), støttet flertallet domstolenes praksis, men dette ble likevel ikke lovfestet. Dette viser at rettspraksis og lovgivning kan bevege seg i ulik takt.

En viktig lovendring er at opplysninger om personlig bruk ikke lenger føres i strafferegisteret. Rulleblad kan ha store konsekvenser for personers muligheter i arbeid og studier, og endringen reduserer dermed stigma – et av hovedmålene bak rusreformen (NOU 2019: 26). 

Samtidig svekkes domstolenes og politiets mulighet til å bruke rullebladsinformasjon når de vurderer den enkeltes rehabiliteringspotensial og avhengighetsproblemer ved straffeutmåling. Likevel opprettholdes stigmatiseringer gjennom prosessene som deler mennesker inn etter kriterier som avhengighet, rehabiliterbarhet og endringsvilje.

Å basere straffbarhet – altså hvorvidt lovbrytere skal ilegges straff eller ikke –på omstridte merkelapper, reiser grunnleggende spørsmål om rettssikkerhet, prosessuell rettferdighet og systemets legitimitet. Våre funn peker dermed på svakheter i hvordan straffesystemet beskytter sårbare grupper

Domstolenes rolle i politikkutforming

Studien vår viser at domstolene ikke bare tolker loven – de formes også av politiske signaler og bidrar selv til å forme politikken. Et sentralt spørsmål er hva domstolenes skal gjøre når det er stort sprik mellom hva folk flest synes er rimelig og rettferdig og de formelle strafferammene, særlig når politikere famler eller er uenige. 

I dette tilfellet gikk rettspraksis foran lovgivningen, og etablerte faktiske normendringer i en situasjon der politikerne ikke klarte å enes.

Dette er en del av en bredere utvikling i Skandinavia, der domstolene beveger seg fra å være forsiktige lovhåndhevere til å bli mer aktive aktører i politikkutforming (Ghavanini et al., 2023). 

Funnene våre peker på behovet for en dypere forståelse av domstolenes selvstendighet og rolle i politikkutforming, og av maktforholdet mellom domstoler, fagmiljøer og politiske beslutningstakere – særlig i komplekse spørsmål som berører helse, autonomi og straff.

Kilder:

• Ghavanini, A. W., Grendstad, G., & Schaffer, J. K. (2023). Institutions that define the policymaking role of courts: A comparative analysis of the supreme courts of Scandinavia. International Journal of Constitutional Law, 21(3), 770–797.
• Innst. 518 L (2024-2025) (2025). https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2024-2025/inns-202425-518l/
• NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp. (2019). https://www.regjeringen.no/contentassets/78d1c46cd04f42f881e1ad0376c09c2e/no/pdfs/nou201920190026000dddpdfs.pdf
• Olsen, H., & Lundeberg, I. R. (2025). Courts as policy actors: The blurring of punitiveness in Norwegian drug reform. Nordic Journal of Criminology, 27(2), 1–17.
• Pedersen, W., Holst, C., & Fjell, L. K. (2022). Warriors against the ‘War on Drugs’: Lay experts in Norwegian drug policy. Current Sociology, 70(7), 1013–1030.
• Vanderplasschen, W., & Best, D. (2021). Mechanisms and mediators of addiction recovery. Drugs: Education, Prevention and Policy, 28(5), 385–388.

Aktuelt fra forskersonen:

Nei, psykiske plager blant ungdom øker ikke

Karimesse: Kari hadde aldri rokkehjul