Ola Gunhildrud Berta har forsket på Marshalløyene i over ti år.(Foto: Anne-Erita G. Berta)
Midt i det enorme Stillehavet ligger Marshalløyene –
en øystat av korallatoller spredt over et stort havområde.
Her har folk
tradisjonelt levd av selvberging, fiske, jordbruk og lokal ressursdeling.
Da Ola Gunhildrud Berta først dro til Marshalløyene som
sosialantropolog, var han åpen for hvilken retning feltarbeidet skulle ta ham
i.
– Som antropolog og etnograf som er på feltarbeid over lang tid, er du på jobb
absolutt hele tiden. Plutselig dukker det opp noe. Små drypp av informasjon kan
vise seg å være starten på noe større. Du er på evig oppdagelsesreise, sier
han.
Han har forsket på Marshalløyene i over ti år og bodd
der i til sammen 17 måneder.
Etter hvert ble han mest interessert i
maktfordelingssystemet som hadde utviklet seg i landet. Gjennom intervjuer,
arkivstudier og tidligere forskning har han fått inngående innsikt i hvordan
samfunnet har endret seg.
Formaliserte skikker
Etter andre verdenskrig tok USA kontroll over Marshalløyene og ønsket å bygge opp en moderne statsstruktur.
Som en del av dette etablerte de et formelt rettssystem inspirert av vestlige modeller.
Samtidig ville de ta hensyn til lokale tradisjoner og skikker, og forsøkte å innlemme disse i lovverket.
– Myndighetene hadde et bevisst mål om å være kultursensitive. De ønsket å systematisere det som tidligere var flytende praksiser, som slektsbasert landforvaltning, gaveutveksling og høvdingmakt. Men når slike tradisjoner skal inn i et lovverk, må de gjøres faste og entydige. Det som tidligere var fleksibelt og relasjonelt, ble dermed gjort til noe rigid og juridisk bindende, sier han.
– Makten ligger ikke lenger hos folket
Marshalløyene har tradisjonelt hatt et uformelt
statushierarki.
– Skillet mellom de ulike statusgruppene har helt enkelt vært mellom folk som
har arvet status eller tittel i en høvdingslekt, og alle andre. Selv om det
aldri har vært veldig skarpe grenser, har det også eksistert hierarkier innad i
familiene, der erfarne og kunnskapsrike personer ble anerkjent som
familieoverhoder med autoritet i spørsmål om land. Disse statushierarkiene har
blant annet handlet om å fordele ressurser, forteller han.
Høvdingene fungerte tidligere som en slags
velferdsordning: de hjalp familier som ble rammet av sykdom, ulykker eller
naturhendelser. Men med kolonimakt, penger og etter hvert et rettssystem,
forandret disse praksisene seg.
– Jeg har gått gjennom all tidligere antropologi fra
kolonitiden og framover. Antropologer som arbeidet under amerikansk styre, fikk
støtte derfra og kartla hvordan samfunnet fungerte – noe som igjen påvirket
utviklingen av rettssystemet. Samlet viser alt materialet mitt hvordan landrett
og økonomi gradvis har blitt privatisert og individualisert, sier han.
Forskeren forklarer at denne prosessen skapte kategorien landeier og privat eiendomsrett. Dette er er konsepter som ikke fantes før.
– Når skikk skal inn i et lovsystem, må den
bli konkret og fast. Da kan man lett ende med å skape et system som ser
tradisjonelt ut på overflaten – men som fungerer helt annerledes i praksis, sier han.
Annonse
Fra gaveøkonomi til kapitalisme
I dagens Marshalløyene har høvdinger og familieoverhodene
fått en formell og økonomisk makt som går langt utover tradisjonell autoritet.
– Makten ligger ikke lenger hos folket. Tidligere kunne vanlige folk stille
krav til høvdinger, og hvis de gikk for langt, mistet de legitimitet. Det er
ikke lenger slik, sier han.
De med formell høy status eier nå store deler av
landet. Beboerne betaler ikke husleie, men må betale for strøm og
infrastruktur.
– Staten opererer etter kapitalistiske prinsipper, men
befolkningen er i stor grad «a-kapitalistisk». De er ikke drevet av ideen om å
akkumulere rikdom. De som sitter på land og posisjoner, derimot, får stadig
flere fordeler – gratis strøm, styreverv, inntekter fra leie og avgifter. Det
skaper nye ulikheter som ikke fantes før, sier han.
Tidligere ble gaver og tributter brukt for å
opprettholde sosiale bånd. Nå har det blitt en form for betaling.
– Høvdinger kan kreve penger eller varer, og de beholder dem selv.
Maktforholdet er snudd, sier han.
Kritisk til fagets nytteforståelse
Berta mener at sosialantropologien noen ganger har
endt opp med å forsterke de ulikhetene den har forsøkt å motvirke.
– Gjennom måten de har beskrevet land, høvdingskap og tradisjon på, har
antropologer ubevisst bidratt til å legitimere et system som i dag bare gagner
noen få, sier han.
Han vil utfordre noen etablerte forestillinger i sitt
eget fag.
– Det finnes en idé innenfor sosialantropologi om at vi skal være nyttige. Men
hva betyr egentlig det? For noen innebærer det at antropologer skal fungere som
utviklingsagenter – bidra til samfunnsforbedring, utviklingsarbeid eller tale
de marginalisertes sak. Da blir vi et slags politisk talerør.
Annonse
– Mange mener vi
har en moralsk forpliktelse i rollen vår, sier han.
Berta synes ikke det er hans oppgave å si hva folk
burde gjøre, men heller å legge fram kunnskap.
– Den kan også være nyttig for lokale aktivister, men
jeg kan ikke styre hvordan den brukes, sier han.
En fortelling om makt, kultur og endring
Forskningen til Berta belyser nye aspekter ved
historien og kulturen til Marshalløyene.
Den kan også si noe om hva som
skjer når vestlige lover og økonomiske modeller møter lokale måter å leve og
dele på.
– Når man forsøker å forme kultur og skikk inn i et rettssystem, risikerer man
å miste noe av det som binder folk sammen. Historien om Marshalløyene viser
hvor lett gode intensjoner kan føre til urettferdighet når vestlige idealer om
eiendom tas for gitt, sier han.
