Selv om rosa skjorte ikke er del av de godkjente variantene av bunadene vi har i dag, er ikke det å legge til egne varianter så fjernt fra den historiske virkeligheten.

Tvert imot – de gamle folkedraktene som mange av bunadene sprang ut fra, ble gjerne endret og tilpasset. 

Silkeskjerf, fløyelsbånd, fargerike stoffer og påkostet brokade – alt dette kunne finne veien inn i folkedraktene. Selv om det ikke var typisk norsk.

Folk brukte det de fikk tak i

På 1800-tallet var klær i norske distrikter preget av hva folk fikk tak i. Dette varierte fra sted til sted i landet. 

Penklær ble satt sammen av stoffer de hadde laget selv eller kjøpt lokalt. De kunne ha innslag av eksklusive varer som silke fra handelsfolk eller bånd fra utlandet – alt etter hva folk hadde råd og tilgang til.

Det var ikke én fastlagt «riktig» måte å kle seg på innen samme dal eller bygd selv om ulike steder hadde tydelige, lokale draktskikker.

– Folk brukte det de hadde, og det de syntes var staselig, sier professor Synne Skjulstad ved Høgskolen Kristiania. 

Hun forsker på mote og kleskultur i et prosjekt om norsk motehistorie, i samarbeid med Nasjonalmuseet.

Et paradoks

– Det kan nesten virke som om draktskikkene som enkelte av bunadene har sprunget ut av, var mer fleksible før, sier hun.

Hun mener det derfor er et paradoks at vi i dag er så opptatt av hva som er «riktig» bunadbruk. 

Skjulstad mener at dagens strenge holdning til hva som er lov, ikke alltid harmonerer med tradisjonen:

– I dag er det ofte mindre slingringsmonn. Spesielt i nyere bunader som er skapt etter en bestemt mal. Mange bunader er nykomponerte. De har ikke direkte tilknytning til eldre folkedraktbruk.

Dette kommer vi tilbake til.

Da bunaden ble skapt

På begynnelsen av 1900-tallet ga Hulda Garborg ut boka Norsk klædebunad. Garborg var en pionér i nasjonsbyggingens tid. Hun reiste rundt og samlet inn draktmateriale for å løfte fram norske klestradisjoner og knytte dem til bestemte områder i landet. 

Garborg kan regnes som en moteskaper i nasjonalromantisk ånd. Det var hun som lanserte «bunad» som begrep.

For at folk lettere skulle kunne ta i bruk den norske draktkulturarven, forenklet og moderniserte hun flere av elementene fra folkedraktene.

– Mange av de gamle hodeplaggene, for eksempel fra Hallingdal, var fryktelig kompliserte, forklarer Skjulstad.

– Garborg foreslo å lage en enklere lue i stedet for et hodeplagg med mange deler. Det var for å gjøre det mer praktisk og tilgjengelig for folk, forklarer Skjulstad.

Ønsket å samle, bevare og forenkle klesarven

Klara Semb fulgte opp Garborgs arbeid med enda mer kildearbeid og historisk nøyaktighet. Mens Garborgs prosjekt var knyttet til nasjonalbygging og nasjonal estetikk og kultur, var Semb opptatt av bunaden som historiske plagg. 

Hun så nærmere på kulturarv og draktenes lokale tilhørighet. Folkedraktene ble satt sammen av tilgjengelige tekstiler og plagg. Det fantes sjelden bare én måte å kle seg innenfor en region. Snarere så vi et bredt spekter av lokale og individuelle variasjoner. 

Semb og Garborg ønsket å samle, bevare og forenkle klesarven fra ulike deler av landet.

Bunad slik vi kjenner den i dag var opprinnelig et nasjonsbyggingsprosjekt. Den var ikke et forsøk på å fryse fast tradisjonen.

Bunadbruk på UNESCOs liste

I fjor ble bunadbruk skrevet inn på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv.

– Den norske bunadtradisjonen og -bruken er unik. Bunaden er et statusplagg som er kostbart. Den krever tid og kunnskap å ta på seg. Den er knyttet til høytidelige anledninger og kan brukes som et formelt antrekk. Samtidig så brukes den for å uttrykke tilhørighet – både til et sted og til en kultur, sier Skjulstad.

– Bunaden er et av få plagg som går i arv gjennom generasjoner. Den er et eksempel på det stikk motsatte av dagens «fast fashion».

Den har altså en politisk, sosial og kulturell side. 

Kombinasjonen av lokal forankring, historisk dybde, personlig stolthet og at bunaden er en levende og aktiv del av kulturarven, gjør at den nå anerkjennes av det internasjonale samfunnet.

Hva med «bunadpolitiet»?

– Vi skal kanskje vokte oss for å moralisere for mye. Det at folk tilpasser, justerer og bruker bunaden sin aktivt, er kanskje det som gjør at denne kleskulturen fortsatt lever. Men om vi endrer den for mye, risikerer vi å viske ut nettopp det som gjør en bunad til en bunad, sier Skjulstad.

Mange bunader har ingen direkte forankring i eldre folkedraktbruk.

Nordlandsbunaden er en av de mest brukte i dag. Den ble konstruert på 1920-tallet og bygger på få bevarte plagg fra eldre tider. 

Likevel regnes den i dag som et symbol på regional identitet. Den har stor verdi for mange. 

Men forskeren mener vi ikke kan hevde at visse moderne tilpasninger bryter med en gammel lokal folkedrakttradisjon. Det kan for eksempel være å bytte ut den hvite linskjorta med ei lyseblå silkeskjorte.

Forskning og historiske kilder viser tvert imot at det ikke er slik at hvert sting, hvert bånd og hver sølvknapp må være korrekt. 

Virkeligheten har alltid vært mer fleksibel. Slik sett er kanskje ikke en pastellfarget skjorte en trussel mot tradisjonen. Den er snarere et tegn på at den lever videre.

Referanser:

Trond Klevgaard og Synne Skjulstad: Norwegian fashion design history: Themes, approaches and possibilities. Vitenskapelig foredrag under konferansen «Past and Future: Nordic Design History Reassessed», Nasjonalmuseet, Oslo, 2023. Sammendrag.

Kulturdirektoratet: Bunadbruk på lista over verdas levande kulturarv. 

Store norske leksikon: Bunad. 

Norsk institutt for bunad og folkedrakt 

Artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania

Høyskolen Kristiania er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Høyskolen Kristiania:

"høyskolen kristiania" AND "partner"

• 

  Hva om du kunne «gå opp i level» underveis i prøven?

• 

  Dette gjør at du tror på en historie

• 

  Frivillige aktivitetsledere får ikke nok anerkjennelse og støtte

• 

  VR-teknologi gjør at flere kan delta på konsert

• 

  Sosiale medier gjør unge mer politisk aktive – men bruker de stemmeretten?

• 

  Forurenset luft kan bli farligere enn før

Les flere saker fra Høyskolen Kristiania her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER