– Europa står ved et veiskille, sa Storbritannias statsminister Keir Starmer under et krisemøte 2. mars 2025.

Sammen med Frankrikes president Emmanuel Macron samlet han europeiske ledere for å diskutere Ukrainas sikkerhet. Resultatet var erklæringen av «en koalisjon av villige» for å sikre Ukraina.

En koalisjon av villige er et samarbeid der land deltar frivillig i en militær operasjon utenfor etablerte rammer som FN eller NATO. Hvert land bestemmer selv om og hvordan det vil bidra.

I september sist høst uttalte Frankrike at 26 land hadde forpliktet seg til å bidra med militære styrker på land, til sjøs eller i lufta etter en våpenhvile eller fredsavtale i Ukraina. 

Denne styrken omtales som Multinational Force Ukraine.

Hva skal styrken gjøre?

– En koalisjon av villige har lenge vært «the talk of the town», men det har vært veldig lite offentlig informasjon om hva styrken faktisk skal gjøre, hvilke bidrag landene er villige og i stand til å stille og hvor realistisk en utplassering er, sier NUPI-forsker John Karlsrud.

Sammen med Yf Reykers fra Maastricht University leder han et prosjekt som kartlegger den politiske viljen blant allierte land til å bidra militært i og rundt Ukraina.

– Vi ønsket å fylle kunnskapsgapet. Derfor samlet vi 16 eksperter fra land som deltok i koalisjonen, og spurte om hva deres land er villige og i stand til å bidra med militært i og rundt Ukraina, forklarer han.

I tillegg er det bidrag fra USA og Ukraina.

– USA er ikke en del av koalisjonen, men en viktig faktor. Det er de som skal stille sikkerhetsgarantier og være en «backstop». Og Ukraina er den viktigste her. Hva er relevant for de behovene Ukraina har?

Mye vilje, mindre kapasitet

– Det viktigste funnet er at det er mye politisk vilje, men mindre militær kapasitet, forteller Karlsrud.

I mange europeiske land finnes det fortsatt bred politisk støtte for å hjelpe Ukraina, særlig i Norden og Baltikum. 

Samtidig har tiår med underinvesteringer svekket forsvarsevnen. For de fleste land fremstår det derfor lite realistisk å stille større bakkestyrker i Ukraina.

– Frankrike og Storbritannia skiller seg klart ut. De er i praksis de eneste europeiske landene som både har politisk vilje og militær kapasitet til å stille med mange tropper på bakken, sier han.

De trenger støtte nå

I sine bidrag advarer både USA og Ukraina mot at koalisjonen retter for mye oppmerksomhet mot tiden etter en eventuell våpenhvile. 

Ukraina trenger militær og økonomisk støtte nå, mener de. 

– Koalisjonen kan trekke oksygenet ut av rommet for det som er det aller viktigste, altså at Ukraina får støtte nå, sier forskeren.

Fra ukrainsk side etterlyses først og fremst luftvern, ammunisjon, teknologisk støtte og finansiering, ikke utenlandske soldater på bakken. 

Sett fra Kyiv er de mest realistiske bidragene fra koalisjonen derfor økonomisk støtte og andre bakre, ikke-stridende funksjoner.

En politisk arena i en krisetid

Likevel mener Karlsrud at en slik koalisjon er av stor verdi i dag. 

– Det er en politisk arena hvor stater kan snakke sammen og finne løsninger når etablerte organisasjoner står fast på grunn av interne uenigheter, sier han.

Ifølge Karlsrud kan slike koalisjoner i prinsippet også få betydning i andre sikkerhetspolitiske spørsmål, for eksempel i nordområdene og rundt Grønland.

Fra fredsavtale til våpenhvile

Alle planene om en multinasjonal styrke bygger på én avgjørende forutsetning: at kampene i Ukraina stanser.

– Tidligere snakket man gjerne om en fredsavtale. Nå er språkbruken endret, sier Karlsrud.

I de siste uttalelsene fra koalisjonen brukes formuleringer som «troverdig våpenhvile». 

I januar åpnet også den norske regjeringen for at Norge kan bidra med soldater til en sikringsstyrke i Ukraina etter en troverdig våpenhvile.

Hva som faktisk regnes som en «troverdig» våpenhvile, hvem som avgjør det, og hvor lenge den må vare før styrker kan settes inn, er politiske spørsmål uten klare svar. 

Det gjør planleggingen vanskelig og bidrar til at mange land legger inn betydelige forbehold i sine landprofiler.

– Det kan høres teknisk ut, men det er stor forskjell. En våpenhvile kan man kanskje få til. En fredsavtale kan ta lang tid, og det er ikke sikkert den kommer. Djevelen ligger i detaljene, sier han.

Det gjør både planleggingen og forventningene til en framtidig multinasjonal styrke usikre.

Les mer om forskningsprosjektet på NUPI sine sider.

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NUPI:

• 

  Hvor farlig kan det være med droner over Europa?

• 

  Konkurranse mellom stater er ikke en tidløs sannhet, mener forsker

• 

  Slik presser populister diplomatiet til å bryte egne normer

• 

  Slik spiller regimet i Iran på følelser for å slå ned protester

• 

  Har militær aktivitet i Arktis økt etter 2022?

• 

  USA, Gaza, Ukraina, EU og Nato – Hva betyr det for ditt valg i 2025?

Les flere saker fra NUPI her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER