Da Russland invaderte Ukraina i 2022, tok det ikke lang tid før sanksjonene fra Vesten kom. 

Europa kuttet kraftig i importen av russisk olje og kull. Russland måtte vende seg mot nye markeder. 

Kina ble redningen, i hvert fall på papiret.

– Russland har blitt stadig mer avhengig av Kina, særlig som kjøper av olje og kull, forklarer Anna Korppoo, forsker ved Fridtjof Nansens Institutt. 

Hun forsker på russisk klimapolitikk og analyserer utviklingen i energihandelen mellom Russland og Kina.

– For Russland er Kina nå det viktigste markedet. Men for Kina er Russland bare ett av flere alternativer, sier Korppoo.

Selger kull og olje til Kina med tap

Etter EUs embargo på russisk kull i 2022, prøvde Russland å omstille seg raskt. 

Ifølge Korppoo ble eksport til Kina viktig for å holde sektoren i gang. 

I dag er bildet dystert for russerne:

– To tredjedeler av russiske kullselskaper går nå med tap. Transportkostnader, svekket konkurransekraft og fallende kullpriser gjør det vanskelig å tjene penger, sier Korppoo.

Samtidig peker hun på det som kanskje er mest urovekkende for russiske beslutningstakere.

– Russland har ikke noen plan B. Men Kina har mange.

Hvor grønt er Kinas skifte?

Samtidig har Kina bygget opp verdens største sektor for fornybar energi. Fornybarindustrien står nå for rundt ti prosent av brutto nasjonalprodukt i 2024. 

Likevel er Kina fortsatt avhengig av kull for sin energisikkerhet. Rundt 53 prosent av den kinesiske energimiksen kommer fortsatt fra kull, ifølge Gørild Heggelund, forsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

Heggelund har forsket på Kinas klimapolitikk i en årrekke. Hun forteller at kjempelandet nå planlegger nye tiltak i sin neste femårsplan. Den gjelder fra 2026 til 2030. 

Og Kina skal regne inn alle klimagasser, ikke bare CO₂, i arbeidet frem mot 2035.

Dette annonserte Kinas leder Xi Jinping på et virtuelt møte mellom globale ledere organisert av FN og Brasil i vår.

Dette er et positivt signal, men det gir noen utfordringer.

– Kull regnes fortsatt som den sikreste energikilden i Kina. Fornybart blir ofte sett på som et tillegg, selv om Kina satser stort, forklarer Heggelund.

Hun viser til at kullforbruket årlig har minket med omtrent én prosent de seneste årene. Kina har høye ambisjoner, men det er krevende å nå målene. Og avhengigheten av kull skaper utfordringer.

– Kina er verdens største utslippsnasjon, og slipper ut over 30 prosent av verdens CO₂. Det gir et særlig ansvar for å kutte utslipp, sier Heggelund.

Er Kina en klimaleder?

– Det er lett å få inntrykk av at Kina er i ferd med å bli en klimaleder, men landet er fortsatt helt avhengig av kull. Fornybar vekst og tiltak som å bygge et ordentlig karbonmarked har så langt ikke ført til reell nedgang i utslipp, påpeker Anna Korppoo

Samtidig er Kina blitt en dominerende aktør på eksport av fornybar teknolog, særlig til Europa og det globale sør.

Dette sier Iselin Stensdal, som forsker på Kinas fornybarindustri ved FNI.

Selv om Kina fortsatt er verdens største utslippsnasjon, har landet også blitt en dominerende aktør innen sol, vind og elbiler. Stensdal understreker at klimapolitikken henger tett sammen med utvikling av energi og posisjonering for å øke landets makt.

– Kinas grønne skifte handler ikke bare om miljø. Det handler også om økonomisk vekst innad i Kina, og om geopolitikk.

En «ikke-vestlig klimakoalisjon»?

Fra russisk hold har det vært snakk om å bygge en alternativ klimakoalisjon sammen med Kina og andre land. Gjerne de som er kritiske til EUs karbontoll (CBAM). 

Ifølge Anna Korppoo er det lite som tyder på at Kina vil integrere seg med Russland på klimafeltet.

Det finnes dialog i fora som BRICS og Shanghai Cooperation Organisation, men for Kina ville det være lite hensiktsmessig å knytte sitt karbonmarked til Russland, forklarer Korppoo.

– Kinas klimatiltak er reelle, mens Russlands politikk i stor grad er retorisk. For Kina ville en slik kobling snarere vanne ut og svekke deres egen innsats, sier hun.

Iselin Stensdal, som forsker på Kinas rolle i internasjonalt klimadiplomati, mener det er lite som tilsier at Kina ønsker å knytte seg tett til stater som er avhengige av fossil energi.

– Kina ønsker innflytelse, men ikke nødvendigvis partnere som Russland, sier hun.

Hva betyr dette for Europa?

Energiskiftet mellom Russland og Kina skjer ikke i et vakuum. 

For Europa, og også for Norge, handler det om å forstå de nye spillereglene. 

Samarbeidet mellom Russland og Kina preges av ulike interesser, men Kina trapper tydelig opp innsatsen på fornybar energi og klimamål.

– Vi forventer skjerpede klimamål, økt bruk av fornybar energi og en utvidelse av det nasjonale karbonmarkedet, sier Gørild Heggelund.

Kinas grønne industripolitikk kan dermed få betydning langt utenfor landets egne grenser.

Referanser:

Iselin Stensdal and Gørild Heggelund (redaktører). China-Russia Relations in the Arctic: Friends in the Cold? Palgrave Macmillan, 2024. (Sammendrag)

Anna Korppoo and Alex Allisson. Russia’s Non-Western Climate Coalition: Genuine Consensus or Just Hot Air? Climate Strategies Report, juni 2025.

Artikkelen er produsert og finansiert av Fridtjof Nansens Institutt

Fridtjof Nansens Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Fridtjof Nansens Institutt

• 

  – Det er lenge siden vi har sett så mange positive endringer på så kort tid. Kanskje står vi virkelig ved et vendepunkt for naturen

• 

  Russland kan miste denne sjansen i gassmarkedet

• 

  Vil bensinprisen skyte i været?

• 

  Norge har en av de svakeste klimalovene i Vesten: – Vi har aldri nådd et eneste nasjonalt klimamål

• 

  Hva vil Kina i Arktis?

• 

  Hvor kommer metallene til elbilen din fra?

Se flere saker fra Fridtjof Nansens Institutt her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Artikkelen er produsert og finansiert av Fridtjof Nansens Institutt

Fridtjof Nansens Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.