En musikkduell utspiller seg i Grorudparken, en nabolagspark på Oslos østkant. To faste brukere av parken drikker øl. De sitter på trebenker som står vinkelrett mot hverandre. 

Mennene spiller panfløyte-musikk fra en bærbar høyttaler. Rundt ligger tomme ølbokser og en trillebag. Noen har fyrt opp et bål mellom benkene. Asken blåser inn i parken. 

To store hunder står bundet til et rekkverk. De hopper mot meg i det jeg forsøker å klatre opp betongtrappen til en åpen, gresslagt plass høyere opp i parken. Fra toppen av betongtrappen spilles reggae-musikk ut av en annen høyttaler. 

To menn sitter på muren. De snakker sammen, mens de deler en joint. Etter en stund går de reggae-spillende mennene ned betongtrappen trinn for trinn. 

De tar seg en pause på bunnen av trappen, mens hundene blir ropt på av mennene som hører på lyden av panfløyten.

Her brytes og bøyes regler

Dette er en fortelling hentet fra Angela Kivles doktorgradsprosjekt ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Fortellingen er en av mange beskrivelser av hvordan Grorudparken faktisk blir benyttet av de som bruker den. Her utspiller livet seg. 

Her brytes og bøyes regler. Her deles tanker og ideer og siste nytt. Vi møter mennesker med ulik musikksmak og bakgrunn. De opptrer sammen med både dyr, natur, kultur og bygde omgivelser.

Når sannhetens øyeblikk oppstår

Den faktiske bruken av offentlige rom handler i stor grad om relasjoner mellom de som bruker parken, og omgivelsene de bor i, forklarer forskeren.

– Kanskje kan arkitekter, byplanleggere og designere bruke mer tid på å vurdere de sosiale og relasjonelle kvalitetene ved offentlige rom, antyder Kivle.

For sannhetens øyeblikk oppstår i møtet mellom designeres planer og intensjoner og den dagligdagse bruken av parken.

Gir grønnere byer bedre byer?

Oslo kommune har gjennom de siste årene gjennomført flere tiltak for å gjøre byen grønnere. Grønnere brukes ofte synonymt med bedre.

– Men, gir grønnere byer nødvendigvis bedre, og mer rettferdige byer? Eller må det mer til, utfordrer Angela Kivle.

Hun er utdannet arkitekt og byplanlegger med bakgrunn fra Malaysia, Australia og Storbritannia.

Byplanleggere og designere tar det nærmest for gitt at grønnere byrom gir oss mer rettferdige og inkluderende byrom. Men, dette bygger på tanker om hvordan vi ønsker at framtida skal bli.

Groruddalen som laboratorium

Vi trenger å vite mer om hvordan de velmente planene møter realitetene i den faktiske bruken av grønne byrom, mener Kivle.

For hva skjer etter at løfterike planer om nye offentlige rom er realisert?

Angela Kivle valgte seg ut to parker i Groruddalen som sitt forskningslaboratorium.

Gjennom 18 måneder har hun utforsket de sosiale relasjonene som utspiller seg i parkene. Det har hun gjort gjennom å utforske og oppleve parkene gjennom kroppen og sansene.

Kivle har gjennomført studiene gjennom å vandre på egen hånd og sammen med andre. Hun har observert livet i parkene og selv deltatt som bruker av parkene.

Forskeren intervjuet folk mens de gikk i parken

– Å gå og oppleve ting sammen med andre, vandrende intervjuer, gjør at du får med deg mer. Det åpner opp flere perspektiver, sier Kivle.

Hun snakket med folk hun møtte i parkene, og tok også med seg fagfolk på aktuelle temaer på sine vandringer.

Observasjoner og inntrykk er nedfelt i et rikt materiale av skisser, tegninger, illustrasjoner, fotografier og små fortellinger om hvordan parkene brukes gjennom de ulike årstidene.

– Jeg ble overrasket over det voldsomme omfanget av fortellinger om hvordan parken faktisk brukes. Dette mangfoldet lar seg ikke begripe på tegnebrettet alene, erklærer hun.

Hvordan skape mer inkluderende parker?

Skal vi skape mer rettferdige og inkluderende parker og uterom, kan vi ikke nøye oss med velmente planer og intensjoner, hevder Angela Kivle.

Vi må ut i felten og se hva som skjer i den daglige bruken, mener hun. 

– Vi må se på hvordan parken faktisk inviterer til både nærhet og distanse så vel som til møter og tilbaketrekning. Målet er å skape offentlige rom der de ulike brukerne av parken omgås hverandre i en atmosfære av utvunget sameksistens, sier Angela Kivle.

I arbeidet med å utforme gode offentlige rom, må vi altså ta hensyn til både romlige og sosiale kvaliteter.

Kivle lanserer fire begreper som kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan samhandle med omgivelsene våre: Berøre, forlate, slå sammen og skille lag.

– Dette gir designere ulike måter å tenke på og skape offentlige rom som gir muligheter til både å være sammen med andre og være for seg selv, forklarer Kivle på bakgrunn av sin utforsking av to grønne parker i Groruddalen.

Referanse:

Angela Ruth Kivle: Unforced Coexistence. Reconceptualising open space planning in Oslo through environmental justice and affordances theory. Doktorgradsavhandling fra Arkitektur- og designhøgskolen I Oslo (AHO), 2025.

Artikkelen er produsert og finansiert av Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

AHO er én av 78 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo:

• 

  Slik kan arkitekter bidra til beredskap

• 

  – Designere må lære å danse med makten

• 

  Hvordan vi snakker om byen, er med på å forme den

• 

  Beitostølens suksess som turist­sted gir hodebry

• 

  – Også den nordiske kolonialismen har brukt overgrep og overmakt

• 

  Hva gjør et motiv fra Urnes stavkirke på en ukrainsk minnemynt?

Les flere saker fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER